For et par helger tilbake hadde jeg en naturopplevelse av religiøse dimensjoner. Vi var i Stugudal akkurat da fjellet skiftet farge fra grønt til gult. Lufta var så klar at det ga HD-effekt. Vi var på hyttetur med gode venner og en flokk med unger satt med majoritet: Det ble tur til fossen.

Vi går i samlet flokk. Sola varmer så smått etter en kald natt. Vi hører brusinga av fossen før vi ser den. Fem friske unger labber over stokk og stein. Yngstedattera har bladd i boka Norsk Fauna – og har stort håp om å få sett perleugle. Det vakreste dyret hun vet om. Hun vil tegne det. Vi voksne humrer litt. Ingen av oss har sett en ugle før og vi har levd i 160 år til sammen.

Det er helger som dette som gir rom rundt øyeblikkene – og dermed forstørrer livet.

Det er ikke bare naturen som har denne evnen til å skape skarpe bilder på en overfylt harddisk. De store kulturopplevelsene klarner også blikket, erkjennelsen og livsfølelsen. Alle de middels kulturproduktene prøver å få det til uten å lykkes. De fyller harddisken, men rensker den ikke.

De første sidene i «Min Kamp»-serien ga meg umiddelbart denne følelsen. Første gjennomhøring av Highasakite-plata likeså. Og «The Wire», da jeg ble hekta. Og Pirlos pasninger. Et tilfeldig sammenrasket utvalg av opplevelser som foredlet sanseapparatet. Som ga mye mer enn de tok.

Denne uka er det kammermusikkfestival i Trondheim – og her er det muligheter for påfyll. Med det treffende slagordet «Listen with care» lager de rom for opplevelser rundt om i byen. Det er et godt slagord for en ambisiøs festival med klare pedagogiske forsetter. Belønnet blir du som lytter, om ikke varsomt, så med åpne sanser. Det nyeste av orkestermusikk spilles side om side med mer kjent historisk materiale. Sponsorer og det offentlige holder festivalen gående – dette er noe Trondheim bør ha, men som det egentlig ikke er marked for. Noen vil noe med kulturbyen – og takk og pris for det.

Du må legge inn egeninnsats for å få full uttelling av abstrakte kunstarter – særlig musikk og visuell kunst der selve historien er eterisk og opplevelsen ligger i øyeblikkene. Det krever et åpent sinn. Gjerne også et engasjert et. Det er få ting det er lettere å mistro enn åpen og abstrakt kunst og musikk. Mistankene om jåleri og nonsense ligger alltid på lur hos meg i møte med såkalt avansert finkultur. Det hender skepsisen er begrunnet, men det meste er nok fordommer knyttet til klasseforskjeller og ulike preferanser. Aller deiligst er det når det vakre eller overraskende trumfer både skepsis og alle sosiale aspekter ved kulturuttrykket og bare tar deg med ut dit du ikke visste at du kunne komme.

Det skjedde i noen minutter i Nidarosdomen nå på tirsdag. Åpningskonserten på Trondheim kammermusikkfestival var full av høydepunkter, men det var ikke før dirigenten sendte Det Norske Solistkor ut i kirkerommet på det avsluttende Gustav Mahler-verket «I am lost to the world» at verden rundt forsvant og alt var musikk.

Det var det romlige som tok meg: Like ved der jeg satt sto to sopraner og sang sin stemme i koret. Borte ved midtskipet sto tre andre. Trondheimsolistene manet fram følelsene Mahler skrev ut for over 100 år siden. Tidsspennet mellom da og nå og det romlige spennet mellom koret og musikerne laget en glassklar fornemmelse av menneskelig varme og sårbarhet – og at vi er bare er her en liten stund før andre tar over. Hårene reiste seg.

Med nypussa sanseapparat går jeg ut i den våte septembernatten. Ned Munkegata – gjennom byen og over Blomsterbrua til Dokkparken. Forventningene er høye til Cirka Teater og Alpaca Ensembles «Mekatonia2». Det er mekanisk gateteater med samtidsmusikk i gigantisk format. Fire meter høye stillaser bygger etter hvert et scenebilde. Mekanisk produserte rytmer og analogt lysshow laget av sveiseapparater og sagblad mot metall harmonerer og disharmonerer med instrumentene i ensemblet. Forestillingen viser overgangen fra mekanisk verksted til et område for kultur og urbant nytelsesliv. Det er fett! Cirka teater spurter inn til suveren hjemmeseier i jubileumsåret, tenker jeg. Dette må jo ut i verden, sier en meget sentral kulturpersonlighet som står like bak meg. Ja, det må vi skrive om, tenker jeg.

Men tanker og vurderinger til side. Det alle vi over tusen som sto der i regnet ventet på, var jo at musikerne skulle sveve på cellostrengene tre meter over hodene våre. Jeg har sett det på video og på bilder. Men det er noe annet når det skjer rett foran øynene på deg. Musikere som spiller PÅ strengene høyt over bakken i koreograferte bevegelser gir en ytterst stimulerende 3D-effekt. Det åpnes rom i hodet ditt – kammer på kammer – så å si. Jeg skjønte ikke helt hva musikkduellen på strengene egentlig ville fortelle oss. Kanskje var det en kamp mellom sjangre? Til slutt kommer uansett en forsonende sangfugl ut på den siste strengen og løfter musikerne fram til en forening. Den menneskelige – stemmen – samler både mekanikk og kunst i en høyere enhet. Noe sånt.

Mange fine ord, men ikke i nærheten av å få frem alle fornemmelsene man har når man står en time og ser på et verk som Mekatonia.

Og så er det tilfeldighetene da: På grunn av vindretning sluses alle kveldsflyene inn mot Værnes over Trondheim denne kvelden. Over Dokkparken. Det er en overskyet kveld så lysene på flyet lager søyler av lys – hundre meter over musikerne igjen på cellostrengene. Spillerommet blir flere hundre meter høyt når flyene løfter scenetaket opp i skyene.

Det er ingen grunn til å gjøgle omkring med engler eller hellige ånder når mennesker greier å lage bevissthetsutvidende opplevelser som dette, tenkte jeg. At vi virrer rundt her nede på jordskorpa og lager opplegg som Mekatonia er i grunn et konstant mirakel.

Lufta var tykk av yr og lavtrykk, men hodet var klart som i Stugudal.

…

–Men om du ikke ser noen perleugle er det mange andre fugler og dyr du kommer til å se og som du kan tegne, sa vi.

–Jo da, men perleugla er nå finest da, mente hun, og vi måtte jo være enige i det.

Ungene hadde badet i fossen og vi var på vei til et sted for å spise lunsjen vår. Og der! Hva er det vi ser borte på myra der??

Et reinsdyr! Tenk det da, et reinsdyr!!!! Det må du tegne. Et reinsdyr er nå like bra som en perleugle, sa vi til dattera. Litt motvillig måtte hun gå med på at det var et bra dyr. Hun satte seg på en stubbe og tegnet det. Et lite vidunder der hun satt.

Så reiser hun seg, og vi går noen meter bortover myra. Reinsdyrtegninga er brettet sammen og stappet i sekken. Oppover skråninga, tre meter over hodene våre, kommer det flyvende en ganske stor fugl. Femåringen ser opp. Fuglen vender det store hodet sitt fra side til side, ser litt på oss alle.

Femåringen tar fram et nytt ark, setter seg på en stubbe og tegner perleugla som nettopp suste forbi.