Her til lands bruker vi ca. 600 liter vann fordelt på rengjøring og matlaging, mens 3,5 milliarder mennesker må klare seg med gjennomsnittlig 50 liter vann per dag, og over en milliard mennesker har ikke stabil tilgang til rent vann. Befolkningsøkning, overforbruk av vann som følge av høyere levestandard, forurensning og sosiale konflikter er overveldende utfordringer som skal overvinnes for at rent vann i fremtiden finnes uansett hvor på kloden en måtte befinne seg.
Selv om vi er så langt unna den svært vanskelige situasjonen milliarder av mennesker lever under med henhold til manglende tilgang på rent vann, er det ikke veldig lenge siden at det heller ikke her i byen var en selvfølge at vannet fløt i strie strømmer. Det fantes riktignok noen brønner i de bedrestilte borgernes bygårder, men gang på gang overraskes arkeologene av at man så relativt sjelden støter på regulære brønner. Så mange brønner kan det mao ikke ha vært at byens husholdninger enkelt kunne hente vann fra en nærliggende brønn.
Det å skaffe seg vann var også her hjemme en temmelig tidkrevende affære: Så sent som i 1770 måtte folk kjøre vann i tønner eller bære det i bøtter fra Iladalsvassdraget. Store deler av Nidarnesset, der byen vokste fram, består av ren sand, og nærheten til salt- og brakkvann i fjorden og elva kan ha gjort vannet lite anvendbart til drikkevann.
Det store problemet var allikevel at brønnene gikk gjennom flere meter med organisk avfall, noe som garantert forurenset vannet og gjorde det uegnet som drikkevann. Og går vi tilbake til middelalderen (ca. 1050-1550 e.Kr.) er byens vannforsyning helt i det blå. Om vi ser til forholdene på Folkebibliotekstomten, et 3,2 mål stort område arkeologisk undersøkt 1973-1985, ble det bare påvist to regulære brønner i det som i middelalderen var et helt sentralt bykvartal. Dette står i sterk kontrast til situasjonen i det samme området på 1600-1700-tallet: Da er det påvist i alt åtte brønner og seks andre trekonstruksjoner som kan ha vært brønner. Hva dette skyldes vet vi ennå ikke, for det er ingen vesentlige endringer som har funnet sted i de naturgitte forutsetningene for å hente opp vann fra undergrunnen i området.
Vi kan alternativt søke forklaringen i en del nye sosiale forhold i byen etter reformasjonen, først og fremst gjennom en fortetning av bybebyggelsen. Flere mennesker er trengt sammen på mindre areal, noe som også medførte mer aktivitet, deriblant også mer brannfarlig aktivitet. Vi vet jo ikke sikkert, men det kan være grunn til å tro at veksten i antall brønner etter reformasjonen først og fremst har sammenheng med en bedre brannberedskap, privat eller offentlig. Til dette kommer at det å bo i byer var blitt vanligere, og med dette utviklet det seg også praksiser som nettopp hang sammen med det å bo mange sammen. For selv om verken kunnskapen om hygiene og renslighet var til stede på samme måten som nå, så var det i alle fall noe som bybefolkningen i Trondheim etter Svartedauden 1349-50 ser ut til å ha tatt på alvor: Alle typer avfall ble nå dumpet utenfor byen, og det dårlige brønnvannet ble troligvis først og fremst brukt til vasking og til brannslukking. Så antageligvis løste byens borgere i middelalderen sitt vannbehov på samme måte som bare inntil for få hundre år siden, nemlig ved å hente vannet i en nærliggende ferskvannskilde.
I noen av de sentrale bygårdene har man i tillegg samlet opp regnvann i sisterner. Først i 1777 fikk Trondheim sitt første kommunale vannverk, og de kraftige trerørene boret ut av hele trestammer treffer arkeologene fortsatt på flere steder i bygrunnen. Vannet kom fra Ilavassdraget og ble fordelt via disse rørledningene til et titalls «publique kummer» der folk kunne hente friskt vann i strie strømmer. Det var byens store velgjører Thomas Angell som betalte kalaset gjennom sitt legat til beste for byens fattige. Den gang var det altså det rike bysbarnet som løste byens vannforsyning.
I dag må stabil tilgang til rent vann løses på globalt nivå, og det er de rike landene som må ta ansvar for å sikre en rettferdig, stabil og sikker vannforsyning til alle de som fortsatt ikke nyter det privilegium.
Axel.christophersen@vm.ntnu.no
