Jeg har nettopp lest en av Karin Fossums fine romaner, og i den skriver hun: «Kvinnen var utenfor det synsfeltet som ble dekket av hans utmerkede sidesyn. Hun var rett og slett en annen bevissthet som rørte ved hans egen. En fjærlett og nesten umerkelig vibrasjon…» Hvorvidt Fossum refererer til en kvinnelig engel, vet jeg ikke, men beskrivelsen minner meg om at C.S. Lewis i sin fremtidsroman «Reisen til Malacandra» (på norsk i 1948) lot marsboerne innrømme at de såkalte eldilene som svevde rundt, ikke var så lett å få øye på. Hvis man prøvde å se rett på dem, ble de usynlige. Man kunne bare ane dem i utkanten av synsfeltet, og da var de gjerne gjennomsiktige. Jeg, gutten, tvilte ikke på at eldiler var det samme som engler. Ganske visst fantes de!

Og det tror jeg fremdeles at de gjør. Skjønt jeg misliker fælt tendensen deres til å dale ned i skjul – særlig ved juletider. For å være helt ærlig synes jeg at de utretter temmelig lite resten av året også, altså når det gjelder å løse noen av de mange problemene vi sliter med i vår materielle verden. I Bibelen er englene som regel snille, men så lenge de gjemmer seg, ser jeg stadig ikke helt hvilken praktisk nytte vi kan ha av dem. Selv har jeg dessverre aldri sett engler. Det nærmeste jeg har kommet er en hvit fjær som Tessa, hunden vår, fant i veikanten i fjor og etterlot seg på kjøkkenet, men den fjæren stammet sannsynligvis fra en måke.

Ikke desto mindre har jeg full tillit til ekspertisen. Det gjelder nok bare å vente – tålmodig. For å lære mer om fenomenet burde jeg kanskje ta et kurs ved Märtha Louises engleskole, sikkert et prisverdig tiltak, selv om mange rister på hodet og kaller det tulliball. Prinsessens nære medarbeider, Elisabeth Noreng, sier at det ikke handler om å forstå, men om å lytte. Derfor begynner skolen undervisningen med meditasjon. Slik kommer man i kontakt med sin egen kropp. Man sanser noe innenfra og blir kjent med seg selv. Dermed finner man sitt eget spirituelle passord. For ikke å snakke om auraen! Man kjenner trykket. Soulspring. Det gjelder bare å trekke pusten og være til stede i vår egen kropp. «Klikk auraen på plass!» oppfordrer Märtha Louise elevene til. Selv hadde hun tidligere en aura som strakte seg ut til hele Norge. Og tilføyer at englene er rundt oss hele tiden, «men det er ikke sånn at vi må trekke kølapp.»

Selv har jeg ikke engang sett kølappene, men jeg tror fremdeles at engler fins. Det gjør prestene også. Bare så synd at de bevingede skapningene ikke – i det minste av og til – manifesterer seg og griper inn når vi mennesker gjøre slemme ting mot hverandre. Her sikter jeg for eksempel til de syv søstrene fra Jordan (Namsos) som har bodd i Norge i mange år og som i fjor ble sendt ut av landet. Vi vanlige dødelige kan be pent om at så ikke skjer, men uten aktive engler virker det enda mer fåfengt. For ikke å snakke om vår beskjedne kamp for å berge naturen. Når skal vi våkne – for alvor? Verken politikere eller folk flest synes å bekymre seg nevneverdig, rett og slett fordi det føles mest bekvemt å tvile på FNs klimapanel. Vi foretrekker satsing på velferden vår og vårt foreløpige velbefinnende. De siste flomkatastrofene på Vestlandet er bare småtterier sammenlignet med hva som garantert vil skje i nær fremtid, både her hjemme og i utlandet.

Dessverre er også Venstres innspill i statsbudsjettet som en ubetydelighet å regne. Derfor innbiller jeg meg at hvis vi går foran med gode eksempler, vil englene hjelpe oss i kampen mot ekstremværet. Du vet godt hva vi kan gjøre selv. Minske antall flyreiser, ta buss i stedet for bil, iføre oss ullgenser i stedet for å fyre i ovnen, si kraftig nei til mer oljeboring osv. For innerst inne vet vi jo at vi allerede er for sent ute. Politikerne tør ikke å si det høyt; de må ta hensyn til velgerne, altså oss. Det nytter ikke med flere sykkelveier så lenge Statoil er vår øverste instans. Mitt eneste håp er at hvis vi vanlige dødelige går foran med et godt eksempel, vil kanskje englene følge opp. Kanskje skal det bare et lite Märtha Louise-klikk til.

Prinsessen har sannsynligvis ingen skytsengel, for to sivilkledde politimenn pleier å passe på henne når hun foreleser. Til tross for undervisningsanstaltens hederlige forsøk på healing later det til å være vrient å fremkalle engler, og enda vanskeligere å få dem til å utrette mirakler for oss. Da gjelder det å tro sterkt. Tro? Vantro? Overtro? Prøv om du kan henge med, valget er ditt. Klikk!

fskag@online.no