Jeg satte i gang sammen med en medhjelper, Edgar Müller, og sommeren etter stod den ferdig. Vi begynte fra ytterkantene og arbeidet oss innover, helt uten skisse. Veggen er seks meter høy og 10 meter lang og arbeidet tok to sommermåneder. Sammen med kirken ble dette et vellykket prosjekt og kunststudenter kom langveis fra for å se dette. Et par år etterpå fikk jeg også anledning til å lage korsveien. Denne ble malt på collage av avisutklipp med krig og overgrep og Kristi nåde og kraft. Det ble meget omdiskutert og gjengitt i «Kunst og Kultur» og var ett av hovedverkene på min festspillutstilling i Bergen i -78.

Så, for noen år siden begynte ryktene å gå om at nå skulle kirken, ja hele sulamitten, rives fordi den var for liten. Riktignok kunne det også høres andre utsagn som at Gud ikke trivdes i modernismen, til tross for at Gud trivdes utmerket i det samme formspråk i Tyskland og Frankrike. I alle fall, bort skulle kirken og arkitekten var ikke i stand til å bygge en ny kirke omkring veggen. Da måtte veggen vries litt, og det kunne man slett ikke. Senere henble den både vridd og løftet opp gjennom taket og kjørt nattestid til Sverresborg Folkemuseum der den nå står aldeles glimrende. Men alt dette ble veldig dyrt og hvordan ble det løst?

Det første lyspunkt var telefonen fra Knut Fordal i «Prøven Bil» som kort og godt sa: «Ja, det derre kan vi da gjør for dæ, Bleken.» Og sånn ble det faktisk etter hvert. Men ikke med det samme. Ting tar nå engang tid. Først kom den utmerkede professor Axel Christophersen fra Videnskabsselskapet inn i bildet og har senere vært en uvurderlig inspirator. En kveld ringer en telefon fra Sverige, en mann som vil være anonym sier at: «Dette betaler jeg. Jeg synes det er morsomt å redde verdifulle ting, to millioner for eksempel?» Så gikk Axel til Trondhjem bys vel og fikk en million. Det vil si, nok til å ta veggen ned, kanskje. Men veggen burde jo plasseres et sted og vi grunnet og gransket. Inntil Gunnar Flikke foreslo Sverresborg Folkemuseum som ved sin direktør, Torun Herje, var ytterst velvillig. Men å reise den var ingen liten jobb og ingen billig jobb. Men så skjer intet mindre enn at Sverre Kristoffer Fordal fra Prøven transport og Paal Arne Sellæg fra AF-gruppen kommer og sier at: «Vi gjør dette her for deg, Bleken. Vi pakker inn veggen og løfter den opp gjennom kirketaket, vi kjører den om natten gjennom sperrede gater, vi reiser den deroppe,» og jeg en stakkars gjennomupraktisk kunstner ser alt dette skje, utspille seg for mine øyne omtrent som et eventyr fra H.C. Andersen – og den respekt for håndverkere man til alle tider har hatt i verden, grunnfester seg ennå en gang i min sjel. Og der oppe, på Sverresborg, tar Torun Herje og Daniel Johansen seg videre også av sakene, med forbilledlig velvillighet. Og også korsveien ble reddet, for plutselig en dag kom Pål Arne Sellæg opp til meg med hele korsveien og overrakte meg, den ligger nå på kjøkkengulvet, pussig nok, bildene for hvilke de troende fremsa sine bønner ligger der, kirken ville ikke ha dem. Til professor Gunnar Danbolts forskrekkelse – han forstår seg jo også litt på kunst. Og nevnte også noe om et hovedverk. Men nei, for den høyeste dommer må selvsagt alt revideres.

Og tilslutt – jeg har ikke bare gode erfaringer fra denne byen. Jeg har ikke den samme smaken som de som leker seg med torvet for eksempel. Jeg har tatt opp en del slik ting. Det liker ikke byråkrater. Da får jeg fiender. Men gud bedre hvor jeg da også opplever å få venner gjennom saker som denne. Og jeg vil si det så sterkt at uten slik folk ville Trondhjem vært umulig å bo i. Men med slike folk husker jeg en svensk film. «Änglar finns dom?» Ja dom finnes,…..her.