Foreldre er uenige om hvor barn skal bo, barnevernet ønsker å overta omsorgen for barn og barn kan være ofre for straffbare handlinger – særlig vold og seksuelle overgrep. Likevel ser dommere knapt nok et eneste av disse barna, de blir «papirbarn». Og motsatt: barna ser ikke dommeren. Dommeren blir for barnet er et fjernt og ukjent menneske, som skal treffe en beslutning som sterkt berører barnet.
For tretti år siden var jeg advokat, og hadde en rekke barnevernsaker. Jeg så bare foreldre, ingen barn. Men så ble jeg leder for Tilsynsutvalget for barneverninstitusjoner i Trondheim. Ved besøk på disse institusjonene oppdaget jeg at lille Urban og Marte, som for meg var «papirbarn» jeg bare kjente fra saksdokumenter, faktisk var levende mennesker som til forveksling lignet på vanlige unger. Denne oppdagelsen var skremmende, og jeg sluttet å bistå i barnevernsaker; det er ikke alle realiteter i denne verden man vil vite om.
Og slik er det vel også med dommere. Barn har rett til å bli hørt i rettssaker som berører dem, men vi lar stort sett andre snakke med barna. Forskning synes imidlertid å vise at barna for sin del lettere forstår og aksepterer en dom hvis de får snakke direkte med dommeren.
Hvis et barn avhøres på Barnehuset i en sak om mishandling eller overgrep, er det en dommer til stede. Men Høyesterett har i sin uendelige visdom kommet til at denne dommeren ikke kan behandle den senere straffesaken. Det er nemlig slik, fant Høyesterett ut i 1997, at en dommer som er til stede ved et slikt avhør vil kunne ha fått en oppfatning av barnets modenhet og troverdighet. Og det er ikke bra! Hensynet til tilliten til domstolene, sa Høyesterett, tilsier at det bør unngås at det kan reises tvil om habiliteten til de dommere som deltar ved pådømmelse av straffesaker. Og inhabil blir man altså hvis man har sett og hørt dette barnet i levende live! At dette skal bygge tillit, er en merkverdig tanke.
Denne fjernheten stikker hodet fram også i andre rettslige sammenhenger. Jeg husker en forsvarer som protesterte på at det i en gatevoldssak ble vist film fra et overvåkningskamera hvor volden var dokumentert; forsvarer var redd for at retten ville bli påvirket av å se volden (nei, det var ikke meg). Men medhold i dette fikk han tross alt ikke.
Man kan også undres over om straffeutmålingen i saker om vold mot barn ville blitt annerledes om retten hadde hatt direkte kontakt med barnet. Ta nå den faren som hadde påført sin gutt på to måneder ribbeinsbrudd, hjerneblødninger, blødninger i øynene og lårbrudd. Han hadde klemt banet hardt, ristet det kraftig og slått. Dette ble belønnet med fengsel i fem måneder. Eller den mora og stefaren som påførte en jente på 18 måneder brudd på hodeskallen, hjerneblødninger, benbrudd, kragebenbrudd og overarmsbrudd, med den følge at barnet fikk store psykiske og fysiske skader og psykiske senvirkninger. Dette ble belønnet med fengsel i 120 dager for mor og 1 år for stefar. I retten var vel disse barna til stede bare gjennom fotos og legeerklæringer. Når barna også i disse sammenhengene bare blir «papirbarn», forsvinner lett barnet som levende menneske.
Jeg er generelt ikke tilhenger av strengere straffer, men det er ikke lett å se at disse straffene henger sammen med grovheten i det som er gjort. Ta for eksempel to menn som hadde slått en mann gjentatte ganger i ansiktet med knyttet hånd og/eller «kneet» ham i ansiktet, slik at han ble påført brudd i nesen og kjevebenet. Straffen ble fengsel i ett år for den ene og i ni måneder for den andre tiltalte.
Her er det noe som ikke stemmer. Noe bør skje. Barneombudet og Domstoladministrasjonen har sammen satt «En domstol på barns premisser» på agendaen. Så får vi se. Men holdninger og praksis i domstolene er ikke lett å endre; «gamle dommere er vonde å vende», som et gammelt visdomsord sier.