Det meste er substans i den greske krisen. Fattigdommen i Athens nedslitte gater er fysisk. Lidelsene hos de som ikke har råd til å bo, til å spise eller gå til lege, er konkrete. Men noe er også symbolikk. Som den nye regjeringens krav om at EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet ikke lenger skal kalles troikaen, men «institusjonene», og at de ikke lenger skal komme samlet til Athen for å kontrollere hvordan det går med nedbyggingen av velferdsstaten.
Så når den tyske finansministeren, Wolfgang Schäuble, insisterer på at troikaen skal fortsette som før, vet han at han går rett i følelsene til grekerne. Da han ble konfrontert med at finansminister Yanis Varoufakis har sagt at Hellas bare vil snakke med institusjonene hver for seg, svarte Schäuble: «Vel, da får han forandre oppfatning».
Slik snakker den som har makt om den som ikke har det. Det er rektorens språk om eleven, fangevokterens om fangen. Tyskland har bestemt seg for at den nye regjeringen i Athen ikke skal få noen seire, ikke engang de symbolske. På den måten følger Schäuble opp det han sa før grekerne gikk til valgurnene i januar: «Nye valg endrer ingenting».
Som hans landsmann Otto von Bismarck observerte, lyves det aldri så mye som før et valg, under en krig og etter en jakt. Schäubles dypt udemokratiske trussel kunne derfor vært ført på denne kontoen. Men da EUs nye kommisær for arbeid, vekst og konkurranse, Finlands tidligere statsminister Jyrki Katainen, kommenterte resultatet fra Hellas med å si at «vi forandrer ikke politikk på grunn av valg», ble det plutselig klart at EUs mektige forsøker å sende et tydelig signal til de mange millioner som har mistet så mange andre retter, men som ennå har stemmeretten: Vi bryr oss ikke om hva dere velger.
Den britiske historikeren Timothy Garton Ash svarte Katainen i en artikkel i The Guardian: «Oh yes, you bloody well do. Det kalles demokrati, og det er Europas største politiske oppfinnelse.» Men, som den britiske økonomen Philippe Legrain spør i Foreign Policy: «Er euroen forenlig med demokrati?»
Philippe Legrain er ingen typisk barrikadestormer. I tre år ledet han analyseteamet til José Manuel Barroso, den forrige presidenten i EU-kommisjonen. Legrain er fortsatt tilhenger av både euroen og globaliseringen, men mener at det store europeiske prosjektet er truet. Ikke av de desperate grekerne, men av regjeringen i Berlin.
For noen europeiske valg har fortsatt betydning, og fremst blant dem er de tyske. Hvis tyske velgere, med Legrains ord, «innser at Merkel og Schäuble har løyet for dem og sviktet dem», og stemmer for en forandring i tysk krisepolitikk, vil EU raskt justere kursen.
Kalkylene er klare i Berlin, Frankfurt og Brussel: Euroen kan overleve en gresk exit, men så gjelder det å stenge og bolte døren etter dem.
Et gresk valg har ingen kraft i unionen, men det er verre hvis også spanjolene – og etter dem portugiserne og italienerne – skulle komme på slike formastelige tanker.
Sist helg var det valg i Andalucia, Spanias mest folkerike region og tradisjonelt en bastion for det sosialdemokratiske PSOE. Sosialdemokratene fikk 35 prosent av stemmene, det dårligste resultatet noensinne. Den store taperen var likevel statsminister Mariano Rajoys Partido Popular, som mistet en halv million velgere sammenliknet med 2012. Vinnerne var det katalanske sentrum-venstre partiet Ciudadanos som nylig etablerte seg som et nasjonalt parti, og det spanske søsterpartiet til greske Syriza, Podemos («Vi kan»).
16 måneder etter at partiet ble stiftet, har Podemos vært størst på flere nasjonale meningsmålinger. Parlamentsvalget mot slutten av året kan føre til at et mye større land enn Hellas får en regjering som taler Berlin midt imot. Derfor kjemper Rajoy hardere enn noen andre for å hindre at grekerne får selv den minste innrømmelse.
Men hva skjer hvis de mange millioner som har mistet arbeid, hjem, trygghet eller helsestell på grunn av seks år med mislykket økonomisk politikk, også får beskjed om at de – bokstavelig talt – ikke har noe valg?
Etter år med demonstrasjoner og okkupasjoner har både grekere og spanjoler trukket fra gatene og inn i stemmelokalene. Hvilke alternativ velger de hvis alt de møter der inne er finsk og tysk maktarroganse?
Bevegelsene i de europeiske velgermassene er massive, og går i alle retninger. De frustrerte i de fattige landene i sør har foreløpig hovedsakelig gått til venstre. Lenger nord på kontinentet får innvandrerne skylden for de økonomiske problemene, en analyse som løfter fram til dels radikale høyrepopulister. Selv om det franske lokalvalget sist helg ikke ga Nasjonal Front den oppslutningen Marine Le Pen og de fleste observatører regnet med, ville hun likevel gått til andre og avgjørende runde om det hadde vært presidentvalg. Hun har lovet å trekke Frankrike ut av euroen og gjøre sitt beste for å ødelegge det hun omtaler som «Den europeiske sovjetunionen». Franske valg betyr noe.
I Storbritannia, som har valg om snaue to måneder, har statsminister David Cameron lovet folkeavstemning om landets fortsatte tilknytning til EU hvis han vinner. Også britiske valg kan føre til endring.
Schäuble og Katainens utsagn er ikke først og fremst et bevis på at det finnes et demokratiske underskudd i EU. Påstandene om at (greske) valg ikke teller, er derimot talende uttrykk for at det europeiske demokratiet, som makten og økonomien, er uhyggelig skjevt fordelt. De som stemmer, avgjør ingenting. De som vekter stemmene, avgjør alt.