Virginia Wolfs «Til fyret» er en av litteraturhistoriens sentrale romaner. Men tematikken er diffus, og det er verken særlig til handling eller dialog. Å gjøre historien om livet til familien Ramsay i sommerferiehuset på Hebridene til velfungerende teater for barn fortoner seg som et håpløst prosjekt.
Men Hildur Kristinsdottir og hennes norsk-svenske ensemble får det virkelig til. Rollegalleriet med far, mor, åtte barn og ymse familievenner, er innskrenket til fire: far, mor, seks år gamle James og billedkunstneren Lily Briscoe.
James har sine forventninger, hans far ser begrensningene og hans mor mulighetene. Menn ser utover, kvinner innover. Mr. Ramsay formidler sine inspirasjonskilder, mennene bak de store oppfinnelsene og de eventyrlige bragdene til Scott, Nansen og Amundsen. Vi er i fortsatt i uskyldens tid, før første verdenskrig krevde millioner menneskeliv. Far leker krigsleker med sin sønn, mor er opptatt av å dyrke uskylden og impulsiviteten.
Det er ikke vanskelig å velge side, men oppsetningen er ikke endimensjonal. Kristinsdottir beholder Wulfs undrende, poetiske og lekne fundament. I et scenebilde dominert av irrgrønt kunstgress, et tre, et drivhus og en gedigen ansiktsmaske lekes det som finnes av handling frem gjennom gjentagelser, fiffige lys- og lydeffekter og skrelling av gulrot, ballspill med kålrot og mye moro med frukt og vindmaskiner. Tematikken innbyr ikke til feelgood-teater, men det er masse livskraft i «Til fyret».
Stykket er, som romanen, delt i tre deler, med hovedfokus på den første delen som kretser rundt forventningen om å reise ut til fyret. Seks år gamle James har veldig lyst, hans fornuftige og kontrollerende far tror ikke været vil bli bra nok til at de kan dra, mens hans impulsive mor tror mener det må være lov til å håpe at været snur. Uten håp dør barnet, mener nå hun.
I del to raser ti år og en verdenskrig av gårde. James mor dør. I del tre er James 16 og er tilbake til sommerhuset sammen med sin far. Det er full storm, men faren tvinger James ut til fyret for å minnes henne som de begge savner så intenst. Men med morens død døde også James håp og forventninger, og turen til fyret blir et mareritt.
«Til fyret» formidler krevende tematikk, og forvent ingen happy ending. Men både vi og det yngste publikummet tåler nok den utfordringen.
Det er strålende at noen tar seg bryet med å gi det yngste publikummet (10 år og oppover) såpass å tygge på. «Til fyret» vises som skoleteater hele denne uka, vi gleder oss til Kristinsdottirs neste prosjekt, «Forbrytelse og straff» som ungdomsteater.