Siden slutten av mars har det vært alarmerende rapporter om Joni Mitchells helsesituasjon. Den 71-årige kanadiske artisten har siden vært gjenstand for en blanding av velfortjente hyllester for et livsverk uten like i populærmusikken og bekymringsverdig vage meldinger om hennes helsetilstand.
Onsdag meldte flere amerikanske medier at hun var i koma. Hennes offisielle hjemmeside tilbakeviste like etter meldingene og skrev at Mitchell er på sykehus, ved bevissthet og at det er forventet at hun blir utskrevet etter hvert.
De første meldingene om sykehusinnleggelse falt sammen med en fin feiring av Mitchells lange platekarriere i det britiske musikkmagasinet Uncut. Timingen var litt rar, men som mange andre oppdaget de kanskje at de hadde «glemt» å markere 70-årsdagen hennes i november 2013.
I Uncut-artikkelen sier David Crosby at Mitchell sammen med Bob Dylan er den største kunstneren og artisten i populærmusikken, men at Mitchell er den aller største, både som musiker og sanger. Mens 70-årsdagen til Dylan ble solid markert av de fleste medier med kulturseksjon, var det påfallende få artikler ved dagen til Mitchell.
Mens Dagbladet feiret Bob Dylans 70-årsdag over flere dager, og nok en gang fremmet hans kandidatur til Nobelprisen i litteratur, ble Mitchell i jubileumsuka nevnt med at Atle Pettersen skulle framføre hennes «Big Yellow Taxi» i «Stjernekamp».
Det er ikke nødvendig å sette Mitchell opp mot Dylan, men det er påfallende hvor ulikt de settes i perspektiv i media. Mitchell klarte dessuten å terge på seg Dylan-dyrkere da hun i et av sine sjeldne intervju i 2010 ble sitert på at Dylan er en «plagiarist» som iscenesetter seg som autentisk.
Som Dylan er Mitchell en gigant, en banebrytende låtskriver som gjorde populærmusikk til stor, personlig kunst på 60- og 70-tallet. Omtrent enhver kvinnelig singer-songwriter med gitar eller piano som har kommet etterpå har blitt sammenlignet med henne. Der Dylan gikk mot blues, har hun gått mot jazz.
Noe underkjent er hvor sterkt forhold flere mannlige artister har til Joni Mitchell. Da Prince ga et av sine sjeldne intervju med Rolling Stone Magazine i 1985, sa han at den forrige platen av noen artist han hadde elsket var Joni Mitchells «The Hissing Of Summer Lawns» fra 1975. Håkan Hellström har en flott, svensk versjon av «Both Sides Now».
Da jeg intervjuet Frank Hammersland fra Pogo Pops i anledning et soloalbum, sa han at Joni Mitchell var hans største musikalske kjærlighet, som forklaring på hans versjon av «Night Ride Home» fra det fine 91-albumet hennes med samme navn.
Selv om hun har noen flotte popsanger også, er Joni Mitchell en artist å bryne seg på. Albumrekka fra 1969–76 er uovertruffen, men hele karrieren byr på skatter. Flere av dem yter motstand og krever modning hos lytteren. Derfor er hun en artist å vokse med. En artist flere menn burde høre på. Så blir kanskje 75-årsmarkeringen mer som fortjent.
