I Gävle er de i ferd med å få bukt med journalistplagen. Det er som når brunsneglene endelig trekker seg tilbake etter å ha herjet i en hage; alt som er vakkert og vennlig får lov til å vokse og blomstre. Minnet om «Gävle-skandalene» fra 1990-tallet blekner. Folk husker ikke lenger lokalpolitikernes besøk på pornoklubben «Crazy Love» i Brussel, der de kommunale kredittkortene gikk varme. Millionen som direktøren for det lokale Kommuneforbundet spilte bort på «Blå Grottan» er også glemt, sammen med artiklene om de mange politikerne og kommunale lederne som brått trakk seg eller ble avskjediget.

I dag er Gävle, en by på størrelse med Sandnes, hele Sveriges Pleasantville, med smilende byambassadører som sprer kunnskap om de kommunale «profilområdene»: Havneby, karriereby, trivselsby og opplevelsesby. Metamorfosen fra landets fremste skandaleby til smilende trivselsby hadde neppe vært mulig uten de tunge nedskjæringene i Gefle Dagblad og Arbetarbladet og den sterke oppbemanningen i byens mest positive, og snart største redaksjon: Den kommunale informasjonsavdelingen.

I de to avisene er stemningen som i andre fraflyttingsområder. Da er det en helt annen hålligång i rådhuset, hvor 30 informasjonsmedarbeidere gjør sitt beste for å bruke opp det årlige budsjettet. Det er på 40 millioner kroner, dobbelt så mye som hele det statlige tilskuddet til svenske kulturtidsskrift.

Björn Häger er leder av den svenske Publicistklubben. Han har lest Gävle kommunes nettsider og skriver i en kronikk i svenske Journalisten at han har vært utsatt for et «sukkersjokk av positivitet». Kommunen utlyser stillinger som reportere, men legger som premiss at alle nyheter de finner, skal være positive. De skal ikke engang antyde at «det kan finnes noe annet enn glede og framgang i lykkeriket Gävle», skriver han.

Det går en gävle i oss alle, til tider. Onsdag lanserte Dagbladet sin nye bokpodkast der avisens tidligere stjerneintervjuer Hallgeir Opedal snakker med kjente norske forfattere. Ved det som så ut som en litterær tilfeldighet, lanserte Cappelen Damm samme dag sin egen BokPod, hvor Hallgeir Opedal snakker med kjente norske forfattere. Det var selvsagt samme sak, uten at det gikk klart fram noen av stedene. I Dagbladet kunne man få inntrykk av at dette var avisens prosjekt: «Nå kommer det bokpodkast på Dagbladet.no», skrev de. Men på Cappelens nettsider var ikke Dagbladet nevnt med et ord. «Bokpod er produsert av Monkberry for Cappelen Damm», sto det der.

Veien fra rådhuset i Gävle til forlagshuset i Oslo er deprimerende kort, selv om den går i en stor bue utenom journalistikken. «Reporterne» som ansettes i den svenske lykkebyen er utdannet i journalistikkens tekniske ferdigheter, men skal ikke utøve journalistikkens ideologiske funksjon. Deres motto er«Gilla Gävle». Derfor kommer ikke til å nevne at byen har landets høyeste arbeidsledighet, med12 prosent.

Slik opererer også alle deres offentlige informasjonskolleger, og de blir stadig flere. For 20 år siden var det til sammen 30 informasjonsmedarbeidere i de norske departementene. Nå er det over 150, og da er ikke direktorater og sentrale statlige institusjoner regnet med. Den svenske forsvarsindustrien omsetter for 40 milliarder kroner i året. I hele svensk presse finnes det en halv dedikert forsvarsreporter, mens det svenske forsvarets informasjonstjeneste alene har 30 medarbeidere, i tillegg til informasjonsavdelingene i forsvarsindustrien og alle lobbyselskapene som den benytter seg av. Også kampen om sannheten utføres som asymmetrisk krigføring.

Hallgeir Opedals oppdrag er klart og tydelig formulert av Cappelen Damms utviklingssjef, Knut Gørvell: «Med vår posisjon som markedsleder er alt som er godt for litteraturen, godt for oss». General Motors kunne ikke sagt det bedre.

Dagbladets kulturredaktør, Geir Ramnefjell, sier at avisen bare er distributør for podkasten, som er produsert av Fredrik Skavlans selskap Monkberry. Han innrømmer imidlertid at avisen har redaktøransvar også for dette produktet. Distributøransvar er ikke like stas for en tidligere kulturavis.

Kanskje hadde det vært lettere for Dagbladet å se hva de faktisk gjør, om Fredrik Skavlan hadde tilbudt dem «Kongsbergknekken», en podkast om utviklingen av Joint Strike Missil, med innlagte lydklipp fra treff mot et bolighus hvor det godt kan ha gjemt seg en terrorist, for alt man vet. Alt som er godt for Nato, er som kjent godt for Kongsberggruppen.

Selvsagt er det mye vakkert i Gävle selv om det er kommunen som sier det, og selvsagt kan Hallgeir Opedal lokke noen fine formuleringer ut av Roy Jacobsen, selv om det er Cappelen Damm som betaler. Forfatterintervjuer utføres vanligvis ikke med revolver i uavhengige redaksjoner heller. Men det er én forskjell, og den er så stor at det er umulig å overse den: Reportasjene i Gefle Dagblad er ikke betalt av kildene, forfatterintervjuene i Dagbladet har hittil ikke blitt avsluttet via en faktura til forfatterens forlag.

Det mest deprimerende ved disse to eksemplene er hvor dagligdagse de er. Gävles kommunale «har vi det ikke fint»-redaksjon er produkt av et system, la oss kalle det New Public Management, hvor offentlige myndigheter former opinionen i stedet for å tjene den. Dette arbeidet er selvsagt mye enklere uten forstyrrelser fra journalister som lurer på hvorfor karrierebyen har så få karrierer å by på.

Dagbladets vilje til å la kildene ta regningen, er bare enda en av den nye mediehverdagens tristesser. Men av avisen som to år på rad har vunnet Skup-prisen for viktig maktkritikk, kunne man kanskje kreve at de også vet hvor kostbart det kan være å få noe gratis.