10. desember 2010 sto en tom stol på podiet i Oslo Rådhus. På høyre side satt Thorbjørn Jagland, tidligere stats- og utenriksminister og daværende leder av Nobelkomiteen. Til venstre satt Kaci Kullman Five, tidligere statsråd og Høyres leder, nåværende leder av Nobelkomiteen. På to stoler fremst i salen satt kong Harald og dronning Sonja. Bak dem satt den norske samfunnseliten, stivpyntet og iført sine mest høytidelige ansikt.

Prisvinneren selv satt i en kinesisk fengselscelle, hvor han sitter ennå.

Les også kommetnaren: Journalister er noe herk

Men la oss forestille oss, siden fantasi er en slik fascinerende egenskap, at Liu Xiaobo kom seg ut av fengselet og klarte å ta seg til Moskva, hvor han først måtte bo en måned i transitthallen på flyplassen fordi kineserne hadde inndratt passet hans, og at han deretter fikk midlertidig opphold i Russland.

Og siden vi er i gang med tankelek: La oss også forestille oss at Nobelkomiteen henvendte seg til regjeringen og ba om garanti for at Liu Xiaobo fikk komme til Norge uten fare for å bli arrestert og utlevert til Kina.

Ifølge justisminister Anders Anundsen ville Nobelkomiteen i et slikt tilfelle fått beskjed om at, og nå siterer jeg fra det svaret alle journalister for tiden får fra hans departement: «det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som håndterer eventuell innreise til Norge for personer som ikke har reisedokumenter. Videre er det påtalemyndigheten som vurderer om det er grunnlag for pågripelse med tanke på eventuell utlevering.»

Her strander min forestillingsevne. Jeg klarer ganske enkelt ikke å se for meg at hele den norske statsmakten overlater til en nyutdannet jurist i Utlendingsdirektoratet å avgjøre om vinneren av Nobels Fredspris skal få innta sin plass i stolen mellom Jagland og Five. Eller at en statsadvokat i Oslo skal beslutte, kanskje like før hun drar på hytta en fredag, at fredsprisvinneren skal arresteres under nobelmiddagen og tvangssendes tilbake til fengselscellen i Jinzhou.

Les også kommentaren: Kjønnsskille i bassenget

Men det er dette Anders Anundsen vil ha oss til å tro, når det ikke lenger dreier seg om en kinesisk dissident, men en amerikansk. Edward Snowden må stille seg bakerst i asylkøen. Med hans sak skal byråkratiet få arbeide uforstyrret av politiske signaler, selv om justisministeren er UDIs overordnete, og har full rett til å instruere direktoratet i saker av stor nasjonal betydning. Selv den minste byråkrat er stor nok til at Anundsen kan gjemme seg bak ham, men det vet vi jo fra før.

Edward Snowden får nok ikke freds-prisen, da måtte vi hatt en komité som ikke er en del av Stortingets AFP-ordning. Men han er tildelt årets Bjørnson-pris og er invitert til å motta prisen den 5. september.

Alt tyder på at det kommer til å stå en tom stol også i Bjørnsonhuset i Molde. Denne gang kommer stolen ikke til å symbolisere kinesisk angst for den frie tanke og det usensurerte ord, men norsk frykt for å irritere USA.

Det kunne Anders Anundsen sagt. Han kunne vært like ærlig om den norske feigheten som utenriksminister Børge Brende var, da han i fjor vår sa at et offisielt møte med Dalai Lama ville føre til et vanskeligere forhold mellom Norge og Kina. Folk ble sinte, så klart. Men Brende skjulte seg i hvert fall ikke bak en førstekonsulent i Utenriksdepartementets protokollavdeling.

Anundsen kunne selvfølgelig også sagt at den norske regjering er stolt over den innsats Bjørnstjerne Bjørnson gjorde for å fremme ytringsfrihet og universelle menneskerettigheter, og sjokkert over hva Edward Snowden har avslørt av kriminelle overgrep mot personvernet til mennesker over hele kloden. Så kunne han konkludert med at Norge derfor vil tilby Snowden asyl, eller i det minste garantere at han kan motta prisen uten å havne i en langtidscelle i et amerikansk fengsel. Det kunne han gjort, om vi ikke oppholdt oss i fantasiens verden.

Torsdag sa William Nygaard, leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN og en som selv har betalt ytringsfrihetens pris, at seremonien i Molde 5. september vil være «en test på hvor uavhengig Norge er som nasjon».

Det er dessverre en test vi ikke kommer til å bestå. Det ligger ikke til oss å demonstrere noe vi ikke er.

Da USA innførte allmenn verneplikt for å få soldater nok under Vietnamkrigen, flyktet om lag 55000 amerikanske menn til Canada. Mange rømte også til Sverige og til andre land med uavhengige regjeringer og politisk mannsmot. Norge var ikke blant dem. Vi kneler for Kina, for USA legger vi oss i støvet. Forfulgte og passløse mennesker får klare seg som best de kan. Det får holde at vi har trykket bildene av Bjørnson og Nansen på pengesedlene.

Troen på at Snowden vil få en åpen og rettferdig behandling hvis han utleveres, bygger ikke på innsikt i realitetene. USA er en rettsstat, noe Kina ikke kan påberope seg å være. Men for tiden bruker president Obama rettsapparatet til å tiltale og fengsle flere varslere enn de 43 presidentene før ham har gjort til sammen.

Nygaard sa til Klassekampen at Snowdens varsling er et viktig initiativ for å sikre vår private trygghet, vår identitet og eksistens, «verdier som hele det vestlige demokratiske systemet er basert på, og som er helt avgjørende for at vi skal føle at vi lever i et fritt samfunn».

Den følelsen kan vi like godt legge til side, den hører også fantasien til. I realiteten lever vi i det samfunnet Snowden har avslørt.

Hvordan det burde ha vært, kan vi heller markere med en tom stol i ny og ne.

Følg på twitter.com/svelle