I etterkant av at institusjoner som Erichsen i Trondheim og Grand Cafe i Oslo har bukket under for å erstattes av kjedebutikker, begynner utviklingen på ærverdige Britannia/Palmehaven å bekymre meg.
Da jeg kom til byen som student på 70-tallet fortonte Palmehaven seg som internasjonal og spennende. Hvor ellers opplevde man fontene, palmer, marokkanske fliser på gulvet, pianomusikk og stjernehimmel over en kaffekopp? Hoff-reporter Ester-Marie Wiig kom skridende inn i dueblått til sin høyesterettsjustitiarius Thorvald. Håkon Bleken slentret inn med sin avis. Og der borti kroken satt Liv Glaser, eller var det kanskje Bitten Ullmann? Pianist Benito hadde øye for damene og nikket til oss hver gang vi passerte han etter å ha hentet et smørbrød nede i det åpne rommet i midten. I helgene var det dans i Speilsalen med byens største dansegulv.
Det er plass mellom bordene i Palmehaven. Det går an å snakke med venner uten å rope.
Fontenen tørket inn etter noen år. Palmene forsvant. Det samme gjorde dansen i Speilsalen. Thon kom inn i bildet, og vi tenkte: Nå skal du se! Noen palmer kom på plass, men det ble med det. Jazzen utenfor Britannia på Olavsfest-dagene forsvant.
I sommer synes Palmehaven å være stengt for lunchgjester og byens borgere. Tilbudet er noen soafaer i en mørk foaje med plastkaker i et lite glassbur. Der sitter det naturligvis ingen. Vi henvises til Hjørnet, og venter på en servitør bak disken i flere minutter. Vi får en følelse av tomgang og innsparinger.
Ledelsen på Grand Café sa: «Vi har prøvd alt», da de kastet inn håndkledet for et par måneder siden. Har Palme-haven gjort det samme? Operalunchene nå i sommer er et flott tiltak, men jeg savner de jevnlige dryppene - de som minner oss på om at dere er der. Bittelitt «nytt»: Kom og smak den nye mango-kaken vår! John Pål Indergaard spiller rolig jazz til lørdagskaffen. Gratis drink og middagskuvert med storband neste helg!
Lager dere flotte ettermiddager eller kvelder med et kreativt innhold der mat og underholdning blandes, stiller folk. Pengesterke folk er i dag ute etter det unike, prikken over i-en, opplevelser de kan fortelle om. Da åpnes pengeboka.
Kjære Thon, kjære daglig ledelse: Vi vil ikke miste Palmehaven. Fortell oss at stengingen bare er midlertidig, at dere kommer sterkere tilbake, og hvordan vi kan støtte opp under dere.