De seneste dagene har uroligheter igjen blusset i Israel/Palestina. Raketter skytes langt inn i Israel. Svaret er massive bombeangrep av mål inne på Gazastripen.
– Visst skyter palestinerne raketter. Men elefanten i rommet er Israels okkupasjon av palestinsk land. Det sa Phd.-stipendiat ved UiO, Marte Heian-Engdal, i Dagsrevyen på tirsdag. Dersom Israel trekker seg ut fra Vestbredden og åpner grensene til Gazastripen, vil det bli fred, er analysen.
Jeg stiller meg imidlertid tvilende. Dette er årsaken:
Hamas har kontrollert Gazastripen siden 2007. De trekkes i ytterligere radikal retning av grupperinger som Islamsk Jihad. Én måte er å se på disse som nasjonale frigjøringsgrupper, altså at målsettingen, på tross av en ofte beinhard retorikk, er en «vanlig» og uavhengig palestinsk stat.
En annen tilnærming er å se på dem som maksimalistiske frigjøringsgrupper; Altså at de ønsker en stat med kontroll i hele det historiske Palestina. En tredje er å se på dem som grupper med transnasjonale, islamistiske målsetninger.
For to uker siden brøt ISIS/L (Den islamske staten Irak og Syria/Levanten) Sykes-Picot-grensen mellom Syria og Irak. Samtidig erklærte de ekstreme jihadistorganisasjonene en kalifatstat i områder under deres kontroll. Selv om noen smågrupper på Gazastripen har sverget troskap til dem, kan Hamas absolutt ikke sidestilles med ISIS/L. Hendelsen gir allikevel en viktig påminner om Midtøsten:
Landegrensene som Frankrike og Storbritannia trakk i området i 1916 er ikke mer enn 100 år gamle. De gikk på tvers av etniske og religiøse grupper som lever i området. Nasjonale identiteter ble siden anført av autoritære regimer. Når disse faller, får tradisjonelle identiteter som sunni – og shia, alawitter og drusere, igjen betydning.
Palestinerne er, i høyeste grad, en del av regionen. Brorparten er sunni-muslimer, som er i flertall i regionen.
Hva er relevansen til spørsmålet om hvorvidt israelsk uttrekning vil gi fred?Jihadistgruppene på Gazastripen, hvorav noen har sverget troskap til ISIL/S, er uttalt post-nasjonalistiske. Selv om Hamas også står for en militant linje, er det vanligere å se på dem som politisk/nasjonale islamister (på linje med søsterorganisasjonen Det Muslimske Brorskap) enn radikale jihadister.
Det kan underbygge synet på at Hamas er en nasjonal motstandsgruppe, som kan ha legitime målsetninger.
Saken er imidlertid denne: Den seneste tidens fremvekst av islamistiske grupperinger i regionen, både politiske og jihadistiske, viser at landegrenser har langt mindre relevans i regionen enn mange tar utgangspunkt i. Allianser og lojaliteter går likså ofte på tvers.
Det er ikke noe nytt. Palestina, med Jerusalem som et åndelig sentrum, har også vært samlende for den sekularistiske arabiske nasjonalismen. Da Israel erklærte uavhengighet i 1948 stod en samlet Arabisk Liga imot. Med stater i oppløsning, er imidlertid bildet nå langt mer uoversiktlig.
Palestinerne står riktignok i frontlinjen, og i skrivende stund betaler også sivile en kostbar pris.Men det er ikke til å unngå at konflikten også er regional. Lokalt sett er Israel den overveldende sterke part. Men både Hamas’ overmot og rakettarsenal levner liten tvil. Folket på Gazastripen og Vestbredden havner i skvis. Men trusselen er regional. Det nyanserer konfliktasymmetrien som Heian-Engdal skisserer.
Det er dermed lite sannsynlig at uttrekning fra Vestbredden og åpning av grensene til Gazastripen vil kunne garantere fred. En forpliktende regional fredsavtale behøves. Men først må en region i totalt kaos stabilisere seg.