Politiet kan ikke garantere for folks sikkerhet. Det er ingen ny situasjon. Men i møte med det som fremstilles som en troverdig terrortrussel, uten angitt adresse, gir det grunnlag for større frykt enn normalt. Bevæpnet politi på mange knutepunkter kan skape en følelsen av større trygghet, men inntrykket nå er at politiet famler i blinde, vet ikke hvem de skal hanke inn og har for øyeblikket ingen i kikkerten. Personer er blitt avhørt, men ingen er foreløpig siktet.

Blikket er skarpt rettet mot ekstrem islamisme, og nordmenn som har sluttet seg til slike grupper i Syria. Særlig interessante er de som har gått inn i borgerkrigen på bakkenivå, fått opplæring og dermed det som kalles kapasitet til å gjennomføre terror i vestlige land. Det skal mye arbeid og betydelig kunnskap til for å lykkes med en større terroraksjon. Særlig dersom en person alene skal gjennomføre det hele, slik det var 22. juli for tre år siden.

Norge er ikke et spesielt attraktivt land for terrorister. Det er ikke noe i norsk politikk som tilsier at terrorister skal fristes til å angripe oss nå, heller ikke vår utenrikspolitiske linje i Syria-konflikten tilsier det. Snarere tvett imot. England og Frankrike har vist seg langt mer tiltrekkende for terrorister koblet til krigen i Syria, uten at det er lettere å forstå.

Terroraksjoner har ofte vært rettet mot å skape internasjonal oppsikt og frykt. Hvem de dreper og hva de ødelegger kan synes underordnet.

Vi har flere ekstreme islamister, målt mot antall innbyggere, enn stormaktene i Europa. Det er urovekkende, selv om antallet PST angir bare er 50 personer. Uavhengige forskere mener det kan være dobbelt så mange. Uansett er det ikke antallet, men hva de kan være i stand til å utfør som er avgjørende. Det som kan gjøre faren stor er at de handler ut fra blind ekstremisme, der rent hat gjør vold og drap legitimt. Som regel er det unge menn som ikke har funnet seg til rette her i landet.

Så langt vi forstår informasjonen fra politi og justismyndighetene er det umulig å vite hvem terroristene er, hvor de kan slå til og når. Det er det mest ubehagelige. Er det politiet sier riktig, kan det smelle hvor som helst, når som helst i uken som kommer. Og handlingen blir i så fall utført av en person eller personer politiet ikke for øyeblikket aner hvem er.

PST har angitt situasjonen, Politidirektoratet har gått god for den, og justisministeren har gitt den politisk legitimitet og autoritet. Det er ikke en øvelse i terrorberedskap, det er alvor, ifølge PST og politiet.

Det er der vi står. Omtrent midt mellom et folkelig grunnlag for frykt, handlingslammelse og samfunnsansvar. Dagene som kommer kan gi svar.