Nå er det i gang et såkalt opprør mot den perfekte fasaden mange tilsynelatende viser frem på Facebook, Instagram og andre steder. Aftenposten har gått i bresjen med sitt «prosjekt uperfekt», der vi oppfordres til å sende bilder av et rotete hus, en ferdigpizza eller skitne unger, for å bevise at vi også sliter med å ha det pent, ryddig og perfekt hele tiden.
Sosiale medier har i lang tid vært utstillingsvindu for folks liv og levnet, et sted hvor mennesker har delt det de har funnet for godt, mens andre enten bare har vært «kikkere» eller bidratt med bilder av sin egen hverdag eller aktivitet. Men som med alt annet, følger det nokså klare kodekser og uskrevne regler for hva som blir akseptert og sett positivt på, og hva som går over streken, og blir kritisert. Man skal ikke vise for mye vellykkethet eller blank fasade, for da blir det også galt.
Først tenkte jeg «yes!» da jeg så at det var satt i gang et prosjekt uperfekt, for jeg var for så vidt enig i at det nesten har blitt komisk hvor vakkert, rent og pent det har blitt i mange hjem, dit man er blitt invitert inn. Men så har jeg fundert litt over dette, at egentlig er det jo bare enda en bekreftelse på hva det er vi baler med her i vårt rike hjørne av verden. Og for å være ærlig så angår det nok de blant oss som har overskudd og ressurser til å bekymre oss over ting som om det er galt at poden får ferdigpizza et par ganger i uken, om vi ikke orker å lese for barna hver kveld, eller om det er rotete i stua når vi går og legger oss.
Slike bekymringer er et velstands- og klassefenomen. Ikke bare i global sammenheng, men også innenfor vår egen lokale sfære. Jeg kjenner mange mennesker og familier som enten av sosiale, økonomiske eller andre årsaker verken har overskudd, interesse eller ressurser til å være opptatt av om interiøret er shabby chic eller funkis, om barnet leser litteratur som åtteåring eller om man bedriver den riktige barneoppdragelsen. Og det blir faktisk folk av dem óg.
Alle har sitt, det er viktig å minne seg selv på når man strever av å se andres «perfekthet». Norges uoffisielle førstefamilie, Stoltenberg, minner oss på det i disse dager. Kanskje man kan tenke litt på det da, når man sitter der med et lite stikk av misunnelse eller kritisk røst, og leser om noen som tilsynelatende lever det vellykkede og plettfrie liv, at de har sikkert også noe i bagasjen. Ingen slipper unna det. Men spørsmålet er om de nå trenger å brette det ut på nettet, for å gjøre oss andre tilfredse, og kjenne oss bedre?
I en internasjonal undersøkelse kom Norge høyt opp på listen blant land der vi er styrt av strenge sosiale normer. Det betyr at vi gir hverandre svært lite handlingsrom, og det skal lite til før man blir definert som politisk ukorrekt eller skrytete. Det stemmer nok det, og den snodige diskusjonen rundt det å være perfekt eller uperfekt, er en bekreftelse på det. Men det sier også noe om vår velstand, og at vi har både en metthet og fredelige nok forhold til å bry oss om naboen lager mer hjemmelaget mat enn oss, jogger mer, eller klarer å oppdra barna sine riktigere.
Det er ikke rart at ungene våre får stress og prestasjonsangst, slik som vi voksne strever med å henge med på hva som er riktig. Det hjelper ikke på at vi forsyner dem med smarttelefoner fra de er småunger heller, så de eksponeres for likes og ikke-likes hele døgnet. Men uansett hva som vises på Facebook, så er det basale livsingredienser som kjærlighet, omsorg og tilhørighet som er vesentlig for hvordan vi har det.
Klarer vi å senke skuldrene litt, og dyrke disse ingrediensene; ja da hadde det vært helt perfekt!