– De er utrolig sosiale, de lever så tett. Hadde vi som mennesker skulle hatt folk innpå oss så tett ville vi fått klaustrofobi, sier villreinforsker Olav Strand ved NINA (Norsk institutt for naturforskning).
Sammen med Frid Kvalpskarmo Hansen har han skrevet boka «Midt i flokken» hvor leserne blir tatt med inn i villreinens liv på Hardangervidda, i Setesdalen og Forollhogna.
Mytisk dyr
Billedmaterialet er et resultat av at forskerne ved NINA i 2011 utstyrte ni villreinsimler med GPS-halsbånd påmontert et høyoppløselig kamera. Blant 140 000 bilder, de fleste av dem preget av pels, dukket det opp bilder som ga unik innsikt i villreinens hverdagsliv. Kameraene fanget glimt av nyfødte kalver, en sulten kongeørn som sveipet over flokken og nedisede reinsdyr hvor øynene ser ut som svarte hull i en maske av snø.
Olav Strand vokste opp på Innset i Rennebu, tett på naturen. Sammen med sin tre år yngre bror ble han tidlig glad i fjellet, og har dyrket friluftslivet både i fritid og jobb, siden den gang. Og alltid vender han tilbake til barndommens fjell i Forollhogna.
– Jeg må se at det står bra til «hjemme». Opplevelsene jeg har med meg fra jeg var guttunge sitter fortsatt i, sier Strand.
Da han vokste opp var villreinen et mystisk dyr som de voksne jaktet på. Skulle det være noe godt i helga var det gjerne reinsbiff som kom på bordet.
– Verdsettinga av reinen, som jeg opplevde hjemme, har nok vært med meg hele livet. Dyret er ikke like mytisk lenger, men historien har blitt mye større, og fascinasjonen er fortsatt veldig stor, sier Strand.
En annen mann som er fascinert av villrein og jakt er tidligere Se og Hør-redaktør Odd Johan Nelvik som i høst lanserte en jegersnaps i forbindelse med jaktstart på villreinen. Dagens navn: Olav Strand - Bildene av nedsnødde reinsdyr som lever seg gjennom vinterstormene er gripende Olav Strand slutter aldri å la seg fascinere av villreinen. - Bildene av nedsnødde reinsdyr som lever seg gjennom vinterstormene er gripende
Gripende bilder
Norge er nå den eneste landet som fortsatt har villrein i fjellene, og arten er ifølge forskerne både en levende kilde til kunnskap om klimaendringer og menneskets utviklingshistorie. Strand snakker om den lange kulturhistorien og biologien – og det at reinen klarer å leve et liv i fjellet på den måten de gjør.
– Vi vet jo at det er styggevær i fjellet. Men bildene av nedsnødde reinsdyr som lever seg gjennom vinterstormene er gripende, sier Strand.
Pendler mellom Hardanger og Trondheim
Boka gir også rom for personlige refleksjoner. «Selv om jeg opplever mye fantastisk når jeg er på reise, går jeg også glipp av nesten en tredjedel av livet der hjemme», skriver Strand i et kapittel hvor han ligger til fjells på Hardangervidda 17. mai, og han vet at døtrene hjemme i Trondheim pynter seg til festdagen. I dag er døtrene 28 og 31 år gamle, men Strand medgir at det har vært mange døgn borte fra familien gjennom årene.
– Det blir mange ting man ikke får vært med på, og det sosiale en har med andre folk blir fort tynnet ut, sier Strand, som pendler mellom Hardanger og Trondheim.
Kona Helga Opedal er rektor ved en barneskole der, og sammen driver de gård med morell-produksjon.
– Det er mye av hverdagen vi ikke får sammen. Men savn kan også være noe positivt, det er mer enn nok folk som er drittlei hverandre, ler Strand.
Hvorfor jakte?
Som naturforsker og fruktdyrker er Strand i stor grad selvforsynt med mat. Han går på jakt, fisker i fjellet, røyker fisk og lager egen rakfisk. Og han dykker etter kamskjell og jakter fisk med harpun. Det siste begynte han med for noen få år siden.
– Tenk å få lov til å være over 50 år og få dilla på noe helt nytt. Det er utrolig artig, sier han.
– 70-80 prosent av fisken og kjøttet vi spiser har vi hentet selv, sier Strand, som mener Trøndelag er et fantastisk rikt område for den som vil sanke sin egen mat. I boka kommer han også innpå grunnene til å jakte, mange har spurt han hvorfor han gjør det.
– Jeg vil snu på det og spør heller, hvorfor jakter du ikke? Det er en helt naturlig måte å bruke naturen på, sier Strand og forteller at de brukte mye tid på jakt-kapitlet i boka.
«For meg er det å gå på jakt en handling som er både helt enkel og uendelig komplisert. På ett plan handler det bare om å fylle opp fryseren. Men på et annet vis handler det om å holde fast i tiden. Kjenne at man har rotfeste i en hverdag der livet renner fra deg mens du teller minuttene fram til neste møte. Jeg kikker bort på June. Det er så rart å ha barn. En stund går tiden så uendelig sakte. Det kjennes som om de aldri skal vokse opp og klare seg selv. Men før du vet ordet av det, er de ute av huset. Du sitter igjen med en haug eventyrbøker og et intenst savn som du ikke vet hva du skal gjøre med. I slike øyeblikk hjelper det å stikke til fjells», skriver Olav Strand i «Midt i flokken».