Sterkt om krig uten seierherre

IH 060213_04

Saken oppdateres.

Researchen til dette storslåtte krigseposet er imponerende, og formidlingen står ikke tilbake for noen spenningsforfatter.

I tillegg til alle andre land og riker Carsten Jensen er lommekjent i, har førti år med reiser i Afghanistan gjort ham til litt av en kjenner av dette landet.

Afghanistan, sier en av de mange stemmene, er et «land som holdes sammen av ubrytelige tradisjoner.» Om man betrakter det fra innsiden konstaterer man derimot «at det knapt nok er noe som holder landet samlet lenger».

Fjellmassivet Hindukush, hvor mye av handlingen i denne formidable fortellingen om krig foregår, er, sier en av bokas hovedpersoner, «inkarna-sjonen av en sammenbitt utholdenhet som, hvis man så den på nært hold, ville overgå all forstand. Det er umulig for meg å begripe hvordan de overlever i denne ødsligheten, men jeg vet at det er den trassen vi er i krig mot.»

LES OGSÅ: Skriver om glemt frihetskamp

Og afghaneren, som altså er legemliggjøringen av denne trassige motstandsvilje, har fått sorgen som «en del av fysiognomien».



Det er en gammel sannhet at sannheten er krigens første offer. En annen sannhet er det at en krig gjør noe med en soldats moralske kompass.

I romanen følger vi en tropp danske kvinner og menn, som drevet av rettferdighetssans og eventyrlyst har meldt seg til tjeneste i «et Afghanistan de ikke hadde noen anelse om». De har alle sine bakenforliggende motiver for å sette seg selv på prøve under ekstreme forhold.

Her er en asylsøkende tolk, en hederlig lokalpolitiker, en feltprest som med følgende preken bedriver sjelelig linedans : «Man kan drepe av kjærlighet (....) Faktisk er kjærlighet det beste, det nobleste, motivet for å drepe. Jeg er fullstendig klar over at drap kan se ut som kjærlighetens motsetning. (...)

Det kan like godt være kjærlighetens konsekvens.»

Ikke minst har vi soldaten med en avvikende agenda og etterretnings-agenten Khaiber, med afghanske røtter og en far i Taliban, som jakter på ham.



Alle står de foran utfordringer som ingen militær trening kan forberede dem på, og jo lenger de roter seg inn i talibanland, jo tydeligere blir det at deres eneste oppdrag er å overleve.

LES OGSÅ: Reise i litteraturens verden

Carsten Jensen skildrer kjedsomheten mellom slagene med like potent litterær kapital som han skildrer trefninger, kameratskap og allianser. Og jakten. Den hele tiden skiftende

kattens lek med musen. Han gir stemme til hele flokken. I tur og orden lar han dem føre ordet, før han mot fortellingens klimaks delegerer det til Khaiber, og det i en scene som ikke står tilbake for noe actioneventyr. Jensens mesterstykke er at han, uten på noe tidspunkt å gi slipp på fortellingens forrykende dynamikk, heller ikke står tilbake for noe sakprosa, om den så omhandler geriljakrig generelt, eller de imperialistiske strategiene som la grunnen for denne endeløse miseren som Afghanistan har utviklet seg til å bli i vår levetid. Samtidig loses vi gjennom afghansk politikk på lokalplanet, og det like tilforlatelig som forfatteren knytter krigen langt borte til terror i Danmark.

Men først og fremst er «Den første sten» en mektig og overrumplende roman som stiller det grunnleggende spørsmålet: Hva gjør krig med oss? Hvilken mentalitet utvikler et menneske som lever i konstant livsfare, omgitt av forræderi og med vissheten om kommende katastrofe som eneste lojale følgesvenn?

Anmeldt av FARTEIN HORGAR

Gikk du glipp av disse?