Det er litt av hvert å mislike med The Lumineers.
Dette blidspente bukseseler-og-hatt-imaget, som de deler med litt for mange folkpop-likesinnede. Den svermeriske nostalgien for en for lengst svunnen tid. Det lallende provoserende allsangrefrenget på bandets gjennombruddshit «Ho Hey».
Men det Pstereo-klare bandet tar seg selv i nakken på sitt andre album, som allerede topper albumlistene både i USA og Storbritannia. Her toner de nemlig ned de mest joviale stadion-folk-taktene og tørker av seg gliset. «Cleopatra» er betraktelig bedre, mer sober og ikke minst mindre enerverende enn debuten.
The Lumineers til Pstereo
Der de på debuten låt som en slitsom blanding av Mumford & Sons og Arcade Fire, er det denne gangen mer nærliggende å tenke på band som Fleet Foxes og Band of Horses. Tempoet er skrudd ned, piano er i større grad et bærende element, Wesley Schultz' klangdynkede stemme har sår knekk med hjertesmeltende kvaliteter.
Og de kan å lage melodier. Ikke mange klassiske, men fine like fullt. Som singelen «Ophelia», som står i fare for å nærme seg «Ho Hey»-land men som evner å holde igjen akkurat tilstrekkelig. Den røffe energien løfter åpningssporet «Sleep on the Floor» og tittellåten. Ikke minst har vi «Angela», en slentrende, uhyre delikat og uanstrengt liten sak med albumets flotteste melodi.
Originalt er det ikke, og det er er fortsatt vanskelig å riste av seg inntrykket av et band som bygger populariteten sin på å holde seg på overflaten og midt i veien. Men «Cleopatra» er et solid sympatisk album som gjør The Lumineers til noe mer enn en novelty-act.
Anmeldt av VEGARD ENLID