Vi svelger skuffelsen over at Agnete ikke kom til finalen, og hiver oss over de låtene vi får høre i lørdagskveldens Eurovision-finale fra Stockholm.
Agnete ikke videre
Hovedinntrykket er at vi er blitt servert verre finaler enn dette. Vi får færre oppblåste ballader enn tidligere, få virkelige katastrofer – og flere låter enn vanlig klarer også å låte oppdatert nok til at de kunne fungert også utenfor den musikalske Eurovision-bobla. Likevel er det langt mellom de virkelige høydepunktene – og mangler vi en soleklar ener?
Å rappe basslinja fra Queens «Another One Bites the Dust» er sleipt, men selvsagt også smart. Det samme med å legge et dusinvare-disko-arrangement oppå den. Når det så ikke finnes noen låt på toppen, blir det i nærheten av juks. Men triksene går såpass vennlig og motstandsløst inn i ryggmargen at det definitivt kunne startet verre enn dette.
Så kommer vi grundig ned på jorda med tsjekkisk balladekunst, dessverre av den ekstremt gammelmodige sorten. Det kunne vi tålt, dersom låten hadde hatt en eneste melodisk vending verdt å feste seg ved eller huske. Det har den ikke. Gørr kjedelig og sjan-se-løs.
Albert Hammonds 1972-hit «It Never Rains in Southern California» har åpenbart vært en mal for denne riktig så sjarmerende og velkomponerte countrypop-trallen. Det duver av Douwe Bob, i fint og varmt feelgood-landskap. Sjangeren tilsier at låten er sjanseløs i den glorete sammenhengen, men selv MGP-hatere kommer til å tåle disse tre minuttene riktig så godt.
Dette er artisten som fikk Dagbladets anmelder til nærmest å forgå av kåthet, men Samra trenger likevel et lite mirakel for å vinne. Sangen er ikke den verste du får høre i kveld, produksjonen er fin og tøtsjen av Coldplays «Paradise» i «mira-mira-miracle»-refrenget er et lurt triks. Men mangler toppene og x-faktoren for å nå opp.
Noen musikalsk pionér er han definitivt ikke, den godeste Freddie. Men hes, det er han derimot til gagns. Mye mer enn overskudd av grus på stemmebåndene har han ikke å fare med, og den pregløse og slappe balladen er strengt tatt et stort intet den også. Nullpoengskandidat.
Italia fraviker tradisjonen med å sende enten en hes Zucchero-klone eller Il Divo-wanabees i skreddersøm. Ikke at Francesca Michielin er noen musikalsk trestjerner, hun heller. Det er fortsatt store følelser og patos fra støvellandet. Slapt produsert, noe bedre komponert, og den bretter seg ålreit ut når hun bytter til engelsk midtveis.
Israel sender definitivt årets pannelugg–men også en av årets bedre MGP-standardballader. Hovi Star synger i alle fall så det suser i en låt som lykkes godt med å porsjonere ut virkemidlene med god effekt i stedet for å pøse på med alt – hele tiden. Uoriginalt, men godt og ærlig MGP-håndverk.
Tekstlinja «if love was a crime, we would be criminals» vinner en av de mange selvfølgelighetsprisene som deles ut lørdag kveld. Men når Poli Genova skal i retten for sine kjærlighetsforbrytelser, er denne låten en smått formildende omstendighet. En frisk, lettbeint og moderne listepoplåt som det er umulig å irritere seg for mye over.
Svenskene får det nesten alltid til, og har en egen evne til å skjønne MGP-mekanismene. Denne gangen tror jeg de bommer. Frans synger bra på en slentrende låt som glir småpent forbi med sitt (i denne sammenhengen) nesten minimalistiske arrangement. Dette er en helt ok låt i andre omgivelser, men det blir for smålåtent og fattig på stoppere til at jeg kan se noen vinnersjans for Frans.
Tyskerne satser på mørk og moderne pop i år. Jamie-Lee synger bra i vers og bridge som har noen virkelig gode, melankolske anslag. Men «Ghost» har dessverre et nærmest ikke-eksisterende refreng, seigt og fullstendig uten løft. Dermed blir en lovende låt sjanseløs.
Franskmennene sender ofte freske og dansbare bidrag, men for ofte mangler låtgrunnlaget. Det retter de på i år, og Amir bør ha en mer enn fair vinnersjanse med det som rett og slett er en moderne feelgood-poplåt med godt refreng som funker etter intensjonen og der komponistene nok har hørt sin dose Avicii. Fikser Amir låten live, kommer det ingen klager fra meg om denne går helt til topps.
Finalen har vært befriende fattig på inderlige ballader til nå, men hårvotten Michal Szpak gjør sitt for å trekke ned tempo og humør med en låt der refrenget høres ut som strykermelodien på «I Will Survive» dratt gjennom tjære og deretter rullet i fjær. Praktisk å hente mer drikke eller legge inn et treminutters toalettbesøk her.
Australia er blant favorittene, og det går an å forstå. Ikke fordi balladen er all verden til låt – original er den definitivt ikke – men mer fordi den er så riktig skrudd sammen og fordi den har alle elementer på plass. Godt sunget, velporsjonert og med enkel effektivitet skiller den seg positivt ut i balledefeltet.
Kypriotene kasserer sin vanlige strandgutt med flagrende skjorte til fordel for The Killers-rock. Jeg hørt verre rock servert i MGP, men uendelige mengder mye bedre rock servert andre steder.
En slags soulballade i Adele-terreng fra Serbia. Det må da funke? Men nei – når Vucic synger soul, høres det ut som det bruker å låte når vokalisten ikke skjønner hva soul handler om. Det er ikke nok å vrenge, skjelve, mase og fylle hver pause med ornamenteringer. Mer Anastacia enn Amy, dessverre.
Den begynner som en pianoballade og slutter i et forsøk på å være en voldsom «anthem». Problemet er bare at låten er fullstendig anonym og umulig å feste seg ved. Du har kanskje ventet på denne kvelden, Donny – jeg venter mest på at sangen skal bli ferdig.
Småsøtt og lett på foten fra Kroatia, men låten sliter dermed med å sette avtrykk overhodet. Det legges opp til et Cranberries-aktig refreng, men det utføres altfor halvhjertet. Ytterst forglemmelig.
Buing i salen og favoritt på oddsen. Mye handler om Russland i kveld. Kult lydbilde på verset, en bitte liten «etnisk» vri i oppbygningen før vi får en refrengmelodi så selvfølgelig at du vil kunne fullføre den etter den første halve takten. Superproft, nesten maskinmessig MGP-håndverk, skrudd sammen til en helhet som vil fenge mange – men ikke meg.
Yay or nay? Jeg heller mot det første, denne låten er i alle fall gøyal og frisk. Spanjolene satser på euforisk EDM-pop i år, og gjennomfører godt med enkle og effektive triks som den gospelaktige koringen på refrenget. Enkel moro som holder.
Vi holder oss i det elektroniske landskapet med Latvia, men dette bidraget viser adskillig mindre teft enn forgjengeren. Justs hese rockvokal er malplassert, og det nesten usigelig sidrumpa refrenget fjerner all tvil om at dette er en dumpekandidat.
Ukrainerne pleier å sende glossy, ultraproffe greier, men tar meg litt på senga her. Over en hipp Burial-aktig(!) beat synger Jamala særegent (for særegent?) om 2. verdenskrig-tematikk, iblandet små folkemusikalske stikk. En liten raring, dette, og den får et ekstra øye på terningen for klø-seg-i-hodet-faktoren.
Malta sender selvfølgelig en ballade. Eller, på refrenget skuver de på med økt takt som holdes inn. Ira Losco synger bra, men i sitt litt hektiske og masete forsøk på å henge med i lydbildetiden, faller den mellom flere stoler.
Bohem-typer fra Georgia som prøver å høres ut som Manic Street Preachers eller Primal Scream frontet av Liam Gallagher. De planker eksamensoppgaven i britisk 90-tallsindie høvelig bra – greit nok. Men ærlig talt: En gjeng halvgamle karer som tar navnet sitt fra et (fiktivt?) pornonettsted med mindreårige, fortjener verken sympati, oppmerksomhet eller stemmer.
Østerrikerne prøve å unngå fjorårets «nil points» gjennom en florlett poplåt med chanteuse-faktor. Men det som kunne vært småsøtt blir bare dumt gjennom et refreng så billig produsert at de fleste kunne fått til i løpet av en kveld ved pc-en.
Britene har virkelig ikke fått det til i Eurovision de siste årene. De vinner ikke i år heller, men sett i forhold til siste års redselsfulle bidrag, er denne et lite løft. Jeg skjønner jo hva de prøver på her: De vil å lure folk til å tro at det er en Robbie Williams-låt de hører. Guttebassene Joe & Jake har imidlertid ikke karisma nok til å nå originalen til knærne.
Etter en lovende, hviskende og mystisk start, blir denne låten en katastrofe fra første refreng og ut. En bombastisk greie som degenerer i det reneste rot når fela kommer inn, med en vokalist som uler mer enn hun synger. Nei, nei, nei. Ingen kjærlighetsbølge herfra. Over og ut.
Anmeldt av VEGARD ENLID
Anmeldelsene er basert på de innspilte versjonene, ikke sceneframføringen.