Regissør Bryan Singer returnerer nok en gang til filmserien han var med på å skape for over 15 år siden. X-Men-filmene har vokst seg betydelig større og mer dramatiske siden den spede begynnelsen i 2000, men den sentrale konflikten er den samme. Det gode skal bekjempe det onde, og ungdommer med ekstraordinære krefter må lære å akseptere seg selv.
Ti år har gått siden «X-Men: Days of Future Past». I tiden mellom de to filmene har mutantene forsøkt å slå seg til ro med sivile liv. Charles Xavier (James McAvoy) har opprettet en skole for unge mutanter, mens Erik «Magneto» Lehnsherr (Michael Fassbender) har flyktet fra fortiden for å leve et liv i skjul i Polen. Samtidig reiser formskifteren Mystique (Jennifer Lawrence) verden rundt for å hjelpe sine artsfrender i nød. Når den eldgamle mutanten En Sabah Nur (Oscar Isaac) våkner etter en flere tusenårig dvale må et nytt X-Men-lag finne sammen for å bekjempe trusselen.
Med «X-Men: Apocalypse» blir det slått en definitiv strek over filmene som kom før Matthew Vaughns «X-Men: First Class», slik at den nyetablerte tidslinjen kan få fritt spillerom. Kontinuiteten fra film til film har knapt hengt sammen tidligere, så et trykk på omstart-knappen har vist seg å være et godt valg.
Det er tydelig at Singer kjenner filmens univers, dets karakterer og hva de har å slite med på daglig basis. De Fox-produserte X-Men-filmene har alltid vært det mer alvorlige motstykket til Marvel Studios’ betydelig lettere og mer humoristiske superheltfilmer. De vil alltid være utstøtte fra samfunnet, som understrekes gjentatte ganger.
Dette er ikke nødvendigvis feil utgangspunkt for god superheltfilm, men sjangeren har forandret seg siden de første X-Men-filmene. Den gravalvorlige, pompøse og bombastiske «Apocalypse» kan innimellom bli litt slitsom, der gode actionsekvenser dessverre blir nedprioritert til fordel for voldsom effektporno. De mer humoristiske scenene blir gode avbrekk i en ellers tung film, spesielt en fantastisk sekvens med mutanten Quicksilver i sentrum.
Det X-Men-filmene ser ut til å trenge aller mest akkurat nå, er ikke et sammenhengende filmunivers, men friskt blod i registolen. Når det er sagt, har Singer og kompani klart å snekre sammen en underholdende filmopplevelse med gode skuespillerprestasjoner og stilige effekter, proppfull av masse herlig snacks for tegneseriefantasten i salen. Samtidig klarer filmen å sette et svært godt utgangspunkt for eventuelle oppfølgere og spin-off-filmer.
Anmeldt av JENS ERIK VAALER