Ungjenta Samina er født og oppvokst i Norge med foreldre fra Pakistan, den midterste i en søskenflokk på tre. Mens storebroren og lillesøsteren tilpasser seg foreldrenes ønsker og krav, velger Samina en annen vei. Når hun får barn med en norsk gutt, bryter familien med henne, men Samina gir ikke opp, hun synes det må gå an å velge sitt eget liv uten at familien fordømmer henne.
Forfatter Namra Saleem har bakgrunn som journalist og har blant annet vært programleder i nå nedlagte «Migrapolis», «Norge Rundt» for viderekomne. Og selv om fortellingen om Samira er i romanform, skinner journalistens grep gjennom både i form og språk. Formuleringer som passer fint i en reportasje, faller ikke like heldig ut i skjønnlitterær sammenheng. Samiras livsløp presenteres forunderlig homogent og ensporet, og når barndom og oppvekst skal skildres, virker det som om Samira ikke har noen interesser eller hobbyer ut over det å «leve sitt eget liv». Til og med når hun bryter opp for å bli filmskaper, er det sin egen situasjon hun bruker som underlag. De fleste menneskers eksistens er mer sammensatt enn som så, med så lite kjøtt på beina blir det til at Samira mangler tilstrekkelig egenart.
Det er ikke en veldig sjokkartet beskrivelse Saleem kommer med om situasjonen mellom foreldre og barn i innvandrermiljø. Trusselen om tvangsgifte eller æresdrap hører heller ikke her til normalen, det er frykten for å skuffe dem man er glad i som er pressmidlet. På mange måter ligner det mye på generasjonsoppgjørene som ligger kanskje 50–60 år tilbake i tid i det gamle Norge; sønner som ikke ville overta fars forretning, og døtre som ønsket seg noe mer enn mann og barn.
Best lykkes Saleem i sin framstilling av foreldregenerasjonen. Med nebb og klør kjemper de for å holde på en verden som er i ferd med å forsvinne, tappet for motet som en gang gjorde dem til pionerer, de som reiste ut på jakt etter en bedre framtid i et land langt borte.
Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ
