Sidsel Wold gikk opp på talerstolen Stiklestad onsdag ettermiddag for å snakke om smertefulle vendepunkt i vår historie. Hun er årets olsokprofil, og talte for en fullsatt konferansesal på det historiske slagstedet.

- Alle vi bli sett, alle vi bli elsket. De som ingen ser blir sinte og i verste fall desperate og hevnlystne. Men det er også dem som opplever at systemet ikke gir dem mulighetene de trenger. Alle vil ha en jobb, alle vil kunne forsørge seg selv, sa Wold, og mente fundamentale strukturer måte endres for at verden kunne bli tryggere.

Smertefulle vendepunkt

Stiklestad har vært arena for debatt og viktige taler gjennom alle tider. Vendepunkt med ulike forståelsesrammer er tema for årets olsokdager.

- Verden er full av vendepunkt, ikke minst tiden vi lever i nå. 22. juli er et smertefullt vendepunkt. Det endret det samfunnet vi lever i. Vi lever i en mørkere tid nå.

Sidsel Wold fortalte om 26 år gamle Mohammed Boazizi, som solgte grønnsaker fra en trekjerre i den fattige byen Sidi Bouzid midt i Tunisia. Hans historie ble et stort og alvorlig vendepunkt

-Tunisia var styrt av president Zine el-Abidine Ben-Ali, en diktator som ga blaffen i hvordan tunisierne hadde det. Siden valgene ikke var demokratiske trengte han ikke å bry seg om hva velgerne mente. Derfor hadde ikke hans regime heller ikke brydd seg om å investere i arbeidsplasser for folk i Sidi Bouzid, en by med 40 000 innbyggere – og arbeidsledighet på 30 prosent.

Mohammed orket ikke mer

Mohamed var bare en av flere menn uten jobb som forsøkte å brødfø familien ved selge frukt og grønnsaker på gaten.

- Men fredag 17. desember 2010 kom 26-åringen til sitt vendepunkt. En politikvinne tok grønnsak-kjerra hans fordi Boazizi etter hennes syn ikke hadde de rette papirene. Han forsøkte å betale henne rundt 40 kroner – i bestikkelser – for å få grønnsakene og trekjerra tilbake. Men politikvinnen godtok ikke beløpet og svarte med å spytte på ham.

Da Boazizi innså at det ikke nyttet å forhandle om å få familiens levebrød tilbake var han ved veis ende: Politiet hadde tatt fra ham livsgrunnlaget og verdigheten, han var blitt ydmyket i offentlighet – mens folk så på - og han visste at han ikke kunne gjøre noe som helst med situasjonen sin. Han kunne ikke stemme på et annet parti, han hadde ikke ytringsfrihet til å klage, han hadde ikke penger til å bestikke seg til et bedre liv, han hadde ingen fremtid – han orket ikke mer.

Men Mohammed Boazizi hevnet seg ikke på samfunnet. Han var kanskje mer fortvilet enn sint da han kjøpte tennvæske og satte fyr på seg selv. Tirsdag 4. januar 2011 døde han av brannskadene.

Mohammed Boazizis smertefulle vendepunkt, hans fortvilelse, skriket hans da kroppen tok fyr og flammene slukte ham, ble hørt i hele den arabiske verden. Det hjalp ikke at Tunisias president Ben Ali møte opp på sykehuset for å trøste ham. Det var for sent. Tunisierne var så sinte at de gikk ut i gatene med krav om frihet og demokrati. Bare ti dager etter Boazizis død måtte presidenten flykte etter 23 år ved makten. Den styrtrike diktatoren ble felt av en fattig grønnsakhandler.

Dette ble starten på den arabiske våren som spredte seg til mange land. Opprøret nådde også Syria hvor konfliktene eskalerte til den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

- Vi vil se dere lide

Sidsel Wold forsøkte å forklare roten til alle problemene, og mente mangel på arbeid, bunnløs fattigdom og ingen fremtidshåp var årsaken til mye av terroren vi ser i dag.

- Mens palestinske selvmordsbombere herjet i Jerusalem og Tel Aviv tidlig på 2000-tallet spurte en israelsk politiker en kjent palestinsk psykiater fra Gaza om hvorfor de brukte selvmordsbomberne sine våpen.

- Dere får det jo bare verre, for vi setter opp checkpoints, og vi vil gjøre livene deres mye vanskeligere, sa israeleren.

- Poenget er ikke å få det bedre, våre liv er allerede håpløse, svarte palestineren. Poenget er å se dere lide. For når vi lider vil vi at dere skal lide. Det er tanken bak selvmordsbomberne.

Wold stilte spørsmålet hvordan et åpent vestlig samfunn kunne beskytte seg mot terror av typen man så i Nice?

- Det er så godt som umulig. En sint, frustrert, forstyrret eller dypt ulykkelig menneske som har bestemt seg for å ofre livet som et siste kamprop frykter ingenting. En stat kan ikke bruke jagerfly mot slike. Et menneske som ikke ser noen fremtid, og derfor er kommet til veis ende, kan ikke stanses. Skuffelser over nederlag og ydmykelser finner utløp i et radikalisert hat mot vesten, svarte Sidsel Wold.