NB! Managementet til Tom Jones presenterte en fotokontrakt med et innhold Adresseavisen ikke kunne godta. Derfor ble det ikke tatt foto til denne anmeldelsen av konserten på Olavsfestdagene fredag kveld.
Han har vært en internasjonal stjerne i 50 år, og fremstår like vital og relevant som noen gang.
Det er noe eget med veteranartister med både talent og ambisjoner i behold.
76 år gamle Tom Jones kunne sikkert reist rundt med et halvbra lite orkester og fremført et knippe av sine mest kjente låter med dovne hoftebevegelser og slapp sang, og kommet greit fra delt. Tjent et par millioner hvert år.
I stedet har han med seg et nimanns knall-tight orkester, er selv i topp fysisk form, har en stemme som matcher glansdagene, og presenterer en full 20-låters konsert som gir publikum noe å bryne seg på.
Den virile hanen i kurven
Han synger klassisk blues og Leonard Cohen, sine egne topphits og Prince, obskur rock'n'roll og Randy Newman, Gillian Welsh og Little Willie John. Kanskje er det litt for sofistikert for enkelte i publikum, kanskje tenker noen at han jåler seg til. Men det er helt åpenbart at det ikke er noe denne kvelden som han ikke føler ordentlig for. Selv de relativt tamme rap-sekvensene på «If I Only Knew» har en forhåndshistorie som gjør at Jones er troverdig i sin fremføring.
Visuelt fremstår Tom Jones som den Las Vegas-artisten han også er, men han satte standarden allerede i åpningslåten. John Lee Hookers «Burning Love» er det ikke mange klassiske bluesvokalister som gjør bedre. 11 låter inn i settet gjorde han det som for undertegnede var konsertens høydepunkt, Blind Willie Johnsons «Soul Of A Man» – fremført helt naken med sår, melankolsk gitarklang.
Mye dårligere var ikke Cohens «Tower Of Song» eller Gillan Welchs «Elvis Presley Blues» - eller for den del hans utsøkt funky versjon av Princes «Kiss».
Springsteen og sølvkorset
Noen synes kanskje det ble langt mellom de aller mest kjente hitene. Men de kom de også, «Delilah», presentert som om det var et knivskarp tittellåt i en spaghettiwestern, en lengtende «Green Green Grass Of Home», avslappet sjarmør-crooning i «It's Not Unusual», en cocky «You Can Leave Your Hat On» og en dramatisk elegant «Thunderball».
For de av oss som tidligere i uka opplevde Mary Chapin Carpenters nydelige hyllest av Sister Rosetta Tharpe på sin konsert på Royal Garden, ga det ekstra mening at Jones gjorde Tharpes «Strange Things Happening Every Day» som siste ekstranummer i Borggården.
Intimt og flott med Carpenter
Tom Jones er en strålende underholdningsartist, med all sin vitalitet, sjarm og stemmeprakt i behold, men han er mye mer enn det. Han er en stor artist med imponerende interesse og oversikt over rytmisk musikk i all sin bredde, og et betydelig talent i å finne låter som passer hans gemytt og talent. Tom Jones er rett og slett litt av kis.
Dette spilte Tom Jones:
1. Burning Hell
2. Run On
3. Hit Or Miss
4. Mama Told Me Not To Come
5. Didn't It Rain
6. Sexbomb
7. Tomorrow Night
8. Raise A Ruckus
9. Take My Love (I Want To Give It All To You)
10. Delilah
11. Soul Of A Man
12. Elvis Presley Blues
13. Tower Of Song
14. Green, Green Grass Of Home
15. It's Not Unusual
16. You Can Leave Your Hat On
17. If I Only Knew
18. I Wish You Would
-
19. Thunderball
20. Kiss
21. Strange Things Happening Every Day