Noen ganger er tittelen det beste ved en film. «The Swedish Theory Of Love» er en interessant, diskutabel dokumentar, hvor filmen bare delvis lever opp til snerten i tittelen. Filmen er et essayistisk, filmatisk blikk på det svenske Folkhemmet av i dag, av den svensk-italienske filmskaperen Erik Gandini.
Filmen tar utgangspunkt i den banebrytende familiepolitikken lansert av Olof Palmes regjering i 1972, til fremme for likestilling og selvstendighet, uavhengig av kjønn og klasse. I motsetning til Jan Troells litt beslektede «Sagolandet» som var en slags pulsmåling på beslektede spørsmål i 1988, tar Gandinis film mer konsentrerte nedslag i noen tema og miljø med tydeligere tendens og agenda.
Filmen formulerer interessante, og for noen sikkert provoserende spørsmål. Som at økende ensomhet og isolasjon blant mennesker i Sverige er noe av prisen å betale for en politikk som har lagt vekt på å oppdra mennesker til selvstendighet og uavhengighet. Scenen hvor sosialarbeidere undersøker leiligheten til en mann som ble funnet to år etter at han tok sitt eget liv, er opprørende bilde på et samfunn hvor mange har nok eller for mye med seg selv.
«The Swedish Theory Of Love» er best raffinert visuelt, med åpenbar bevissthet hos regissør Gandini om at han lager film og ikke tv. Han fanger også noen gode scener, fra innvandrere på kurs for å lære om hvordan man ter seg i Sverige, til gjengen som møtes i felles berøring i naturen, i en slags protest mot rådende svenske idealer for sosialt liv.
Scenene og refleksjonene til en svensk lege som har flyttet fra nordisk velstand og åndelig nød til Etiopia hvor han beskriver materiell nød og åndelig velstand, gir grotesk kontrast til stilrene bilder fra svenske forsteder. Disse scenene er også eksempel på at filmen mister litt grepet om filmens formulerte tema, til fordel for digresjoner og bemerkelsesverdige enkeltskjebner.
Det er lett å ironisere over svensk (og norsk) lukkethet, betimelig å stille spørsmål om forholdet mellom velstand, lykke og ensomhet. «The Swedish Theory Of Love» er bedre på å stille spørsmål enn å antyde svar. Den største svakheten er at den blir litt springende, uten godt nok samlende grep. Den polsk-jødiske filosofen og sosiologen Zygmunt Bauman får rollen som et slags orakel til slutt. Han er verdt å høre på, men til å uttrykke så klar vilje til å pirke i det svenske Folkhemmet blir Gandinis film for utydelig og tilfeldig. Kanskje for kort, rett og slett?
