Jeg hadde glemt hvor bra det første «Trio»-albumet var, før utgivelsen av denne juvelen av en samle-cd, «The Complete Trio Collection», i forrige uke.
Det originale albumet kom i 1987 og var en del av en internasjonal trend av «supergrupper». Supergruppene på 80- og 90-tallet var annerledes enn da superinstrumentalister slo seg sammen på slutten av 60-tallet. De var mer låtskriverorienterte.
Vi tenker gjerne at originalen var The Traveling Wilburys, med Bob Dylan, George Harrison, Jeff Lynne, Tom Petty og Roy Orbison, at det var de som inspirerte de norske Gitarkameratene og trondhjemske Travellin Strawberries (mest navnet det da, de tre kom jo fra samme gruppe i utgangspunktet).
Men allerede tre år før Wilburys, i 1985, kom countryens fire store sammen i The Highwaymen. Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson. Litt av en låtskrivergjeng, litt av en lurvegjeng og litt av en kontrast til da countryens fremste kvinner kom sammen i 1987. Det ble brukt en del mer pudder på coverbildene til «Trio» enn til The Highwaymen.
I heftet som følger med cd-samlingen med «Trio» fortelles det at første gang Dolly, Emmylou og Linda møttes og sang sammen, var så tidlig som i 1975.
«We all got to singing and it was absolutely incredible. It gives me chills, even now», sier Dolly Parton. «We were all surprised and stunned of the effect of our voices together», sier Ronstadt.
«Our three voices became something completely different from what any of us do as individuals. It blew me away», sier Emmylou.
Disse tre er Trøndelags svar på Trio
Drømmen ble realisert 12 år etter og sto til forventningene. Det hjalp nok også på sluttproduktet at de hadde med seg noen ganske bra musikere i studio, med gitaristene Ry Cooder, David Lindley og Albert Lee i spissen.
De gjentok suksessoppskriften på 90-tallet, med «Trio» 2 - og planen var å komme sammen til en tredje innspilling i neste tiår. Men Ronstadt har trukket seg helt fra musikkbransjen og sto i 2013 frem som Parkinson-rammet. Hun kan ikke lenger synge en tone.
I stedet for et nytt album er det altså utgitt en superfin trippel-cd, med de to originale albumene pluss en tredje cd med alternative versjoner av de kjente innspillingene og noen uutgitte låter. Fint det også, men ikke like nødvendig som spesielt det første albumet, der låter av Linda Thompson, Kate McGarrigle og Dolly Parton selv skiller seg spesielt ut.
De tre kom til «Trio» med forskjellige forutsetninger.
Emmylou Harris ble for alvor kjent for sitt samarbeid og utsøkte harmonisang med Gram Parsons på hans to klassiske soloalbum. Hennes vakre hyllest til ham, «Boulder to Birmingham», var et høydepunkt blant mange fine enkeltlåter på en serie flotte album. Emmylou hadde kred fra første stund, og klarte å beholde den, selv om hun i liten grad hadde markert seg som låtskriver. «Boulder to Birmingham» var mer unntaket enn regelen, inntil hun i 1985 ga ut sitt første album som var dominert av låter hun selv hadde vært med på å skrive. Forholdet til Gram Parsons spiller en vesentlig rolle også for temaalbumet «The ballad of Sally Rose». En flott plate, men ifølge henne selv en kommersiell katastrofe.
Gråt da de møtte Emmylou
Dolly Partons platekarriere startet allerede tidlig på 60-tallet, men det var på 70-tallet det ble alvor. Dolly har i løpet av sin karriere skrevet over 3000 låter, flere av de beste formidler kvinners situasjon og er skrevet med metaforer som kunne forvirre. «Coat of Many Colors» er et godt eksempel, et annet er «Bargain Store» fra 1975, der hun bruker brukte klær i en billigbutikk som en metafor for en kvinne preget av en mann som ikke har behandlet henne bra. Den inneholder blant annet tekstvendingen «you can easily afford the price» som fikk enkelte radiostasjoner til å tolke den som en sang om en prostituert, som dermed satte låten på svartelisten. Mer skulle det ikke til, den gangen.
Året før kom «Jolene», en noe enklere sang om kvinnelig solidaritet, det er en av karrierens popularitetsmessige høydepunkt. På samme album var nydelige «I Will Always Love You», som Elvis Presley ville spille inn. Dolly viste bondevett og forretningssans da hun takket nei til tilbudet som hadde som premiss at Elvis ble skrevet inn som medlåtskriver og dermed også skulle ha en god slump av inntektene av låten. Det takket hun nok sin Gud for da låten på 90-tallet ble spilt inn av Whitney Houston, endte som den mestselgende singlen i popmusikkens historie - og sikret Dolly varig solid inntekt.
Men verre sto det til midt på 80-tallet. Dolly Parton hadde åpnet fornøyelsesparken Dollyworld, hun hadde spilt i en serie lettbeinte og svært populære filmer, og etter en periode med solide pophits som «Islands In The Stream» med Kenny Rogers, hadde hun kommet i en identitetskrise. Poppublikummet mistet fort interessen, countryfolket følte seg sviktet og plateselskapet hadde mistet interessen. Hun måtte jobbe for å skaffe seg en ny god platekontrakt.
Linda Ronstadt var på 1970-tallet rockens eneste kvinnelige stjerne av stadionformat. Hun hadde solgt 100 millioner album og hadde forlatt country-bakgrunnen sin til fordel for en soft californiapop-stil. På 80-tallet tok hun avstikkere til operette, var med i en sceneversjon av «The Pirates Of Penzance», hun jobbet med samtidskomponisten Phillip Glass og jazzarrangør Nelson Riddle. Popalbumene solgte fortsatt masse i USA, men i Europa var hun for en kuriositet å regne.
«Trio» gjorde underverker for alle tre, økonomisk for de av dem som trengte det. «Trio» er den største kommersielle suksessen i Emmylou Harris' karriere. Linda og Dolly fikk artistisk oppreisning - dette var et rent countryalbum uten tøys og kommersielt fjas. Fine låter, nydelig fremført.
Etter suksessen fikk spesielt Emmylou og Dolly ny fart på solokarrieren. Emmylou ga ut noen av sin karrieres flotteste album, med «Wrecking Ball» i 1995 som en solid formtopp.
Dolly ga ut et finfint countryalbum i «White Limozeen» 1989, med to nummer én-singler, og i tiårene siden har ikke plassen hennes som countryens førstedame vært truet.
Men så er det Linda, da. Jeg foreslår en ekstra skål for henne i dag. Det er med ekstra vemod en hører på hennes flotte bidrag på «Trio»-prosjektet i 2016.
ole.jacob.hoel@adresseavisen.no