Den fantastiske historien til James Bowen gikk fra kattevideoer på YouTube til hans første av en serie bøker – og nå altså til film. «A Street Cat Named Bob» fra 2012 som filmen er basert på, er oversatt til over 30 språk og solgt i millioner av eksemplarer.
Historien om gatekatten som forandret livet til en nedkjørt narkoman trykker på mange av de rette knappene i filmversjonen også. Den kanadiske veteranregissøren Roger Spottiswoode burde spart seg en romantisk twist og et sårt familiedrama som klisjétunge sidespor i en historie som er mer enn god nok på bunnen, nemlig om mannen og katten.
Skandinavias største katteutstilling til Trondheim
De to hovedrolleinnehaverne er nemlig det beste ved filmen. Luke Treadway imponerer i rollen som James, i noe så uvanlig som en feelgod-film om en narkoman og hjemløs. I starten av filmen er han på metadon og heroin, uten noe sted å bo, som heller mislykket gatesanger i London, med en traumatisk fortid i sekken.
Katten Bob spiller bemerkelsesverdig nok seg selv, som løskatten som kom inn fra gata og ble gatesangerens trofaste følgesvenn. En av de klare lærdommene å trekke fra filmen, er at det i omgivelsenes øyne er vanvittig stor forskjell på en narkoman gatesanger og en narkoman gatesanger med katt.
Filmen skal ha ros for at den ikke skjønnmaler eller estetiserer situasjonen som hjemløs og narkoman. Forholdet mellom mannen og katten i gode og onde dager er noe av det filmen lykkes best i å skildre. Mindre vellykket og mer anstrengt er koblingen med romantisk drama, sår familiehistorie og frampek mot James karriere som suksessfull forfatter.
Enten du kjenner boka og historien om James og Bob eller ikke, så er filmen et stykke på vei solid, sympatisk, om ujevn filmvri på den. Av og til får vi se livet på gata fra kattens perspektiv. Som en påkostet, utvidet kattevideo med en sterk historie om å bry seg har «En gategutt ved navn Bob» mange fine scener og en oppløftende historie. Selv om mannen og katten er bedre enn filmen.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG