Etter en finfin debut med «Jeg lar deg gå» er Mackintosh tilbake med en ny frittstående spenningsfortelling. Denne gangen er det den middelaldrende tobarnsmoren Zoe Walker som er hovedperson. Som så mange andre reiser hun den samme veien hver dag mellom jobben inne i London og til rekkehuset sitt like utenfor byen.

En dag på vei hjem oppdager hun et bilde av seg selv i lokalavisen, et uklart fotografi i en kontaktannonse. Det er noe med denne annonsen som gjør Zoe urolig og hun prøver å finne ut hvem som kan ha satt inn bildet av henne. Uroen blir ikke mindre når hun oppdager at en annen kvinne avbildet i samme annonseserie har blitt utsatt for et overfall.

Hos politiet blir hun ikke tatt helt på alvor, inntil den ambisiøse betjenten Kelly Swift ser at dette mønsteret også stemmer med andre saker.

Clare Mackintosh skriver godt og har en makeløs evne til å blåse liv i sine karakterer. Engelsk regntung hverdag skildres uten rosafilter, med frityrkost og te-middag foran tv. Med enkle riss gjør hun både Kelly og Zoe så sanne at de henger fast i tankene mine lenge etter at boka er slutt.

Jeg ser dem for meg, spekulerer på hvordan det går med dem, og hva de skulle ha gjort annerledes. Derfor blir det ekstra surt når selve oppsettet i boka ikke fungerer. Selv om jeg mobiliserer all min godvilje klarer jeg ikke så mye som et øyeblikk å tro på det som utspiller seg.

Innen krimsjangeren som nærmest er en industri i mengde og omfang, forstår jeg at det kan være vanskelig å finne nye spennende vrier på mord og død, men det er nå engang det som er forfatterens oppgave. Det handler ikke om at det som inntreffer må være så sannsynlig som mulig, nei, det handler om å sannsynliggjøre det i beretningens gang.

Jeg leser gjerne mer av Clare Mackintosh, men da håper jeg hun kan finne fram til en form og en handling som er hennes heltinner verdig.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ