Lars Lenth, blant annet kjent som pasjonert fluefisker, følger opp laksesatiren «Brødrene Vega» fra 2015 med en roman som treffer planken hva aktualitet angår.

For noen av oss er det vanskelig å fatte, men ulven ser ut til å være noe av det som vekker mest følelser i det norske folk. På godt og vondt. I «Menn som hater ulv» (glimrende tittel, forresten) blir en kvinne av utenlandsk opprinnelse drept av ulv mens hun er på sopptur i de østerdalske skoger. Men er det så enkelt? Forskere mener at drapet ikke er gjort av ulver, men kjemper en håpløs kamp mot ulvehaterne - inntil originalen Rino Gulliksen, som vi husker fra forrige bok, tilbyr dem hjelp. Litt senere ankommer advokat Leo Vangen Elverum for å forsøke å rydde opp i uføret. Han er langt nede som følge av datterens selvmordsforsøk.

Lenth fører en lett penn, boka er velskrevet, og tidvis svært morsom, forfatteren har et bra blikk for identitetsmarkører, vi får blant annet en fornøyelig beskrivelse av urbane Vangens ankomst til Hotel Scandic Elgstua i Elverum. Men så kan disse identitetsmarkørene også bli litt påtrengende.

Lenth treffer ofte godt, her spøkes det med ihuga ulvehatere, urbane rovdyrelskere, selvhjelpsmetoder, kommunikasjonsrådgivere og mye annet. Bare av og til blir humoren forutsigbar.

Det som kan være problemet med denne type romaner er at de ikke helt greier å bestemme seg for hva de vil være. Krim? Humor? Innlegg i samfunnsdebatten? Og da ender de gjerne opp som litt av alt. Det gjelder til en viss grad også her. «Menn som hater ulver» er kanskje ikke et vektig bidrag til den norske rovdyrdebatten, men skal heller ikke leses som dette. Lenth lykkes godt i å sende noen velrettede lyskespark til både bygd og by, og det er heller ingen dårlig bragd.

Alt i alt er dette fornøyelig lesning, og er det noe vi trenger så er det mer humor i en gravalvorlig rovdyrdebatt.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN