Det tar ikke mange sekundene av «Bål», åpningslåten på Brutal Kuks første fullengder på 12 år, før lettelsen brer seg. Verden er i ferd med å gå av hengslene, og Brutal Kuk vender tilbake for å fortelle hvor skapet skal stå, framfor å lalle rundt på Facebook.

Lovnadene som ble tent med den eminente festhymnen «Samme gamle» fra 2003-debutalbumet (der de fleste sangene var på engelsk), ble oppfylt til fulle på «Berusalem» fra 2005. En klokkeren trøndersk rockklassiker, 19 minutter destillert råtass-energi med låter som matchet. Så, bortsett fra en EP fra 2008 og nyutgivelsen av «Berusalem» på vinyl i fjor, har det vært altfor stille fra punkbandet.

Etter et par uker med denne plata, beholder «Berusalem» i mine ører posisjonen som bandets beste – men «2016» seiler opp som en sterk nummer to. For alderstillegget er minimalt, her kjøres det på minst like hardt, fort og høyt som før. Kombinasjonen mellom tight band og låtskriverteft godt over gjennomsnittet er den samme – og Jørgen Nøvik er fortsatt bortimot den perfekte punkvokalist. Han har ikke mistet verken energi eller autoritet siden sist.

Per Borten har produsert og tilført adskillig mer dybde, muskler og bunn i lydbildet, heldigvis uten at det har gått på bekostning av den gnistrende energien. Samtidig er utsynet er mørkere og dystrere, det er litt mindre svart humor og mer desillusjonert håpløshet i bandets sedvanlige blanding av karsk, storpolitikk og outsiderblikk. I tråd med tittelen er albumets bærende stemningsleie frustrasjon og sinne over tidsånden, men også med fine øyeblikk å finne, om en kommer seg bort fra alt og samles rundt bålet og drammen. Musikalsk følger de naturlig opp med å være et hakk tyngre, som på metal-riffingen i midtpartiet på «Krigsmaskin».

Låtkvaliteten er riktignok ikke like uangripelig knivskarp som på «Berusalem», de minneverdige refrengene er færre og det gjør at «2016» ikke klebrer seg like sterkt (singelen «Brunt hat» er en som gjør det). Albumets to coverlåter er verdt å trekke fram. Hypermelodiøse «Dæm får aldri mæ», en låt fra 1986 med det svenske punkbandet Asta Kask, er et flott punktum. Ikke minst får vi G.O.D.S-coveren «Kjærlighet te livet», et høydepunkt både på rappernes debutalbum og her. Et eksempel på at rock og rap faktisk kan forenes, og den står finfint som en hyllest til veterankolleger på en annen kant av det musikalske spekteret - men der fellestrekkene er adskillig flere enn ulikhetene.

Men når alt kommer til alt er ikke dette musikk som bør analyseres, den skal føles på kroppen. Slipp adrenalinet fri, Samme gamle Brutal Kuk er tilbake - i grevens tid.

«2016» feires med slippkonsert på Moskus/Avant Garden lørdag 18.03.

Anmeldt av VEGARD ENLID