Hvorfor minnes vi ikke oftere det fantastiske ved Whitney Houston (1963-2012) og musikken hun laget, mer enn rusmisbrukeren og tragedien? Spørsmålet stilles av en musiker i dokumentaren «Whitney: Can I Be Me?».
Nick Broomfield og Rudi Dolezals dokumentar gir et stykke på vei svaret på spørsmålet. Fordi hennes fall var så dypt, og fordi hun de siste 10–12 årene av sitt altfor korte liv misbrukte sin store begavelse så grovt, at tragedien henger som en tung skygge over hele karrieren.
Les også anmeldelsen av dokumentaren «I skyggen av oljeberget»
«Whitney: Can I Be Me?» er en ganske tradisjonell musikkdokumentar. Som kinofilm er den ikke i klasse med Asif Kapadias «Amy» (2015) om Amy Winehouse, selv om historiene har skremmende mange fellestrekk. Den britiske dokumentaristen Nick Broomfield forteller historien som en varslet tragedie og viser underveis til punkter hvor historien kunne, for ikke å si burde, tatt en annen retning.
Det er sterkt å se 12-årige Whitney som solist med kirkekor. Det er interessert å se hvordan platedirektør Clive Davis gjorde henne til en av verdens største crossoverartister ved bevisst å tone ned miljø, bakgrunn og arven fra svart musikk.
Hennes mor, far og resten av familien kommer dårlig fra filmen. Det samme gjør hennes beryktede ektemann Bobby Brown. Filmen løfter fram Houstons personlige assistent gjennom en årrekke Robyn Crawford som en redningsbøye. Da hun sluttet, etter langvarige rykter om seksuelt forhold til artisten og dårlig kjemi med Houstons ektemann, gikk Houstons liv og karriere brått nedover.
Fra midten av 80-tallet til tidlig på 90-tallet ble Whitney Houston en av tidenes mestselgende artister. Siden mange av de mest unike opptakene i filmen er fra Europa-turneen i 1999, blir filmen litt baktung, med få gode illustrasjoner av veien til topps og siste fase av nedturen.
I mørk kontrast til lanseringen av Whitney som en prinsesse i pop på 80-tallet, forteller dokumentaren at narkotika tidlig var en del av hennes liv. Til nedbrytende og etter hvert dødelig cocktail i ekteskapet med Bobby Brown fra 1992.
Sammenlignet med den kinoaktuelle, klart bedre dokumentaren «I Am Not Your Negro», ligner filmen om Houston mer på en tv-dokumentar. Den lykkes ikke like godt i å løfte bilder og lyd til dirrende samtidshistorie. Likevel er det en solid dokumentar, best når den understreker hvilket tragisk sløseri med talent historien åpenbarer.
I en god scene forteller hennes livvakt om en bekymringsmelding han sendte til hele støtteapparatet om Houstons ukontrollerte rusmisbruk. Uten at annet ble gjort enn at han fikk sparken. Fordi ingen ville vite, så lenge hun fikk millionene til å strømme inn, hevder filmen. «Greatest Love Of All», liksom. Prisen for popen er dessverre mer dekkende.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG