Torsdag kveld var det klart for den første av årets ti forestillinger av «Lady Arbuthnott». 3200 billetter var solgt før premieren.

«Lady Arbuthnott» er et av svært få stykker som har overlevd fra bølgen av lokalhistoriske musikalske spill som oppsto på 90-tallet. Og det er ikke uten grunn. Den lokale interessen er stor og begeistringen betydelig. Men en trenger ikke være innfødt sunndaling for å bli beveget og begeistret av dette dramaet.

«Lady Arbuthnott» er basert på historiske personer og hendelser, med utgangspunkt i at en rik britisk kvinne av adelsslekt kom til Sunndal på grunn av laksen midt på 1800-tallet, forelsket seg i stedet (og et par lokale menn), slo seg ned, bygget villaen Elverhøy og engasjerte seg i det lokale liv på så forskjellige vis som hønsehold, bibliotekvesen og skytterlag. Hun var egenrådig og myndig, men også generøs, noe som lokalbefolkningen godt husket da hun ble rammet av at hennes skotske bank gikk konkurs og hun levde som fattig i bygda det siste drøye tiåret før hun døde 82 år gammel i 1904.

«Lady Arbuthnott» er strukturert som en opera, er uten dialog, alt blir fortalt (og gjerne overforklart) i sangtekstene. Handlingen er en tolkning av ladyens og Sunndalens liv i andre halvdel av 1800-tallet, fremstilles kronologisk; og ganske realistisk.

Stykket er dramaturgisk godt bygd opp, med dyrking av motsetninger mellom britisk overklasseglamour og traust norsk bygdeliv (de spytter og de raper, hele dalen består av aper), mellom Ladyens sønn James og hans stefar Wilhelm, mellom lokalbefolkningen og kirkens grådige menn (kirkens menn sier de øyner lys i djevelens dal da frua slår seg ned, men de aner vel helst penger i kassa), og ikke minst i trekantforholdet mellom gårdsbestyrer Lars Hoås, hans kjæreste Karen Lønset og frua selv.

Det er gjort justeringer i årets utgave, ikke minst er det kommet en helt ny scene – der sønn James dør i sin mors armer på vei over Dovre i håp om å nå legehjelp. En stilisert og sterk scene, kanskje litt for lang i seg selv og kanskje med på å gjøre stykket som helhet litt for langt. Tre timer iberegnet pause.

Teksttyngden i sangene bidrar til at ikke alle fremstår like melodisterke, og hangen til enderim fører til en del banale og/eller meningssvake utsagn. Overtydeligheten der aktørene møysommelig forklarer sine tanker i sangtekstene kan bli enerverende, men det blir jo lett å følge med i handlingen da.

Musikk og libretto kunne nok fremstått noe gammelmodig, om det ikke hadde været for den overveldende kraften, energien de blir fremført i. Det er amatørene i Jazzåteatret som er beholdningen i oppsetningen, men det er dyktige profesjonelle krefter i bunn, og i hovedrollene.

Enkeltscener har funnet sin form opp igjennom årene, blitt pusset på til de er helstøpte og velfungerende; men så har de altså også klart å beholde, ja forsterke, både kraften og energien i dem. Ensemblescener med fenomenalt tempo og koordinering avløses av dvelende scener som henger på enkeltskuespillere.

Yngvild Støen Grotmol som dronningen selv har en stor del av æren for suksessen. Hun klarer å gi lady Barbara en imponerende balanse av sta egenrådighet og forfinet ynde, slu maktmenneske og søkende kvinne. Og så synger hun bra.

En annen, og mer kraftfullt akrobatisk orientert, rolletolkning det er grunn til å fremheve er Nils Golberg Mulvik som Lars Hoås. Men først og fremst er dette strålende flott ensemblespill. Alle, fra de yngste barna via unge dansere til godt modne statister, imponerer med dedikasjon og innlevelse.

Innendørsspel er en fornuftig innretning, ikke minst «sommeren» 2017, og intimiteten i Sunndal kulturhus blir ytterligere understreket av en flott og velfungerende scenekonstruksjon. Den er «dobbelt» skrå. Høydeforskjellen kan føre til utfordringer for finmotorikken til enkelte, men gir flott dybde på scenen. At scenen skrår også i lengderetningen, ut mot publikum, gir orkesteret sentral plassering. Nærheten understrekes av at ensemblet ikke bare tar scenen, men hele salen i bruk i enkelte scener. Vi er midt i handlingen.

Ikke alle spel hadde tålt denne nærkontakten med skuespillere, sangere og handling. Men det gjør «Lady Arbuthnott».

Åreballetten: En av mange imponerende scener innebærer akrobatisk dans med årer. Foto: Nathan Lediar