Superlativer fra spenningsmestre som Karen Slaughter, Lee Child og Clare Mackintosh lyser mot oss på omslaget på den hasteutgitte boka som kommer på norsk samtidig som den amerikanske utgivelsen.
«Myrkongens datter» er «sensasjonell», «skremmende psykologisk spenning», og «gir frysninger dypt inn i beinmargen».
Jeg oppnådde ikke frysninger i nærheten av beinmargen, like lite som jeg har fått særlig mye ut av H.C Andersens eventyr «Dynnkongens datter», som er en del av inspirasjonen bak denne historien.
Men det forhindrer ikke at historien i seg selv er både sterk og absolutt leseverdig. Den foregår i uoversiktlige myrområder i Upper
Pennisula i Michigan. En indianer tar ei 15 år gammel jente til fange, tar henne med i myrlandskapet der han mishandler og misbruker henne, inntil hun mange år senere klarer å flykte med deres 12 år gamle datter Helena. Etter ytterligere noen år på rømmen blir mannen fengslet.
Så går årene. Helena, som er historiens jeg-person, har vokst opp langt utenfor samfunnets konvensjoner, men lykkes tilpasse seg et vanlig liv, finner en kjæreste, får to barn. Ingen av dem kjenner Helenas bakgrunn.
Når vi møter henne får hun sjokkbeskjeden, Faren har drept to fengselsbetjenter og rømt fra fengslet. Helena mener det er bare hun som skjønner faren godt nok til å forutsi hans bevegelser, og tar opp jakten.
Parallelt med nåtidshistorien, som varer bare cirka et døgn, fortelles hele forhistorien.
Vi innvies i Helenas kompliserte elsk-hat forhold til faren, at han sørget for at Helena vokste opp og ble ett med naturen, og hvorfor hun aldri fikk noe ordentlig godt forhold til moren. Gradvis får vi også ferten av at Helena bærer på noen ekstra hemmeligheter.
Forhistorien er stygg, men også vakker – og er dypt fascinerende. Men Karen Dionne klarer ikke å skape like mye dybde i nåtidshistorien mellom Helena og faren. Det lover godt i en jakt der det ikke er riktig klart hvem som jakter på hvem, men slutten innfrir ikke løftene og historien ender i et lite antiklimaks.
Anmeldt av
OLE JACOB HOEL