Selv om den utspiller seg for 50 år siden og er basert på brutal virkelighet, er «Detroit» i høyeste grad en film for vår tid. Framveksten av hvite nasjonalister og volden under demonstrasjonene i Charlottesville tidligere i måneden gjør «Detroit» til en nødvendig påminnelse om at uttrykket «et splittet USA» også har mørke røtter.

Regissør Kathryn Bigelow var den første kvinnen som fikk Oscar for beste regi, for «The Hurt Locker» fra Irak-krigen i 2008. Som den, og hennes omtrent like gode oppfølger «Zero Dark Thirty» (2012) om jakten på Osama bin Laden, har hun laget «Detroit» med Mark Boal som manusforfatter.

De som har sett én eller begge av hennes foregående filmer, vil vite at Bigelow er en mester i å skape spenning og intensitet av ladede konfliktsituasjoner. Det er et stort sprang fra terror i Irak og Pakistan i våre dager til Detroit sommeren 1967. Mens Bigelow i Oscar-vinneren skapte uhyggelig intensitet med Jeremy Renner i arbeid med å desarmere bomber, er det et knippe brutale, rasistiske politimenn som er «bombene» i kaoset i Detroit.

Basert på virkelige hendelser, erindringer og vitner presenterer filmen et slags mikrodrama fra opptøyene, som var de største siden borgerkrigen i USA. De førte til unntakstilstand, 43 døde, nesten 1200 skadde og over 7000 arresterte.

Effektivt, musikalsk og godt, kobles populærkulturell ramme med borgerrettskamp og underliggende rasisme i USA på 60-tallet. Etter 1. verdenskrig dro mange fargede fra Sørstatene og nordover for arbeid og del i den amerikanske drømmen. Detroit var USAs femte største by i 1967, kjent for industri og musikk, med plateselskapet Motown som gjorde svart popmusikk til «the sound of young America» over hele verden.

Filmen spiller effektivt på hvordan medlemmer av bandet The Dramatics ble involvert i det som har blitt beryktet som «Algiers Motel Incident». Bandet fikk en konsert avbrutt av opptøyene og tok inn på motell. Der ble de en del av et dødelig drama med tre fargede tenåringer som ofre.

Filmen tar seg god tid til å nærme seg dramaet fra flere vinkler, fra en stødig sikkerhetsvakt som er vitne til hendelsene, til en politimann med svært lav terskel for å skyte på fargede ungdommer. Den beste og mest intense delen av filmen finner sted inne i motellet. Frykt, hat, vold og fordommer virvles sammen i en fatal blanding.

Politiet i Detroit kommer ikke særlig godt fra filmen, selv om det tegnes et par nyanser også i det bildet. Kombinasjonen av rasisme, musikk og vold virker nesten for godt regissert. Derfor tjener filmen på bruk av arkivopptak og dokumentasjon, innimellom dramatiske og gode skuespillerprestasjoner.

«Detroit» er en annerledes, men svært betimelig film fra Kathryn Bigelow. Måten filmen tar tak i en bit av historien og rister den sammen på, gir kraftfullt historisk drama som gir innsikt i fortvilelse og avmakt i møte med forakt og fordommer. Filmens versjon av historien kan sikkert diskuteres. Det kan også det rettslige etterspillet. I USA har enkelte kritisert at denne historien er fortalt av en hvit kvinne. I en tid hvor rasismen fortsatt lever og til og med kan bli benådet, er «Detroit» en sterk, severdig film om hvorfor den må bekjempes.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også om «god, rar dokumentar for fans av overvurderte David Lynch»