Det er ikke ofte det kommer ungarsk film til Norge. Når det skjer, er det som regel severdige saker. Oscar-vinneren «Sauls Sønn» var etter mitt syn den beste filmen på norsk kino i fjor. «Om kropp og sjel» fikk Gullbjørnen i Berlin i år og er ganske sikkert blant de mest originale filmene på kino i år.

«Om kropp og sjel» er den første filmen til Ildikó Enyedi siden hun vant hovedprisen på filmfestivalen i Tromsø med «Simon Magikeren» i 2000. Som den er hennes nye film også gåtefull, men mer sanselig, direkte og vellykket. I tillegg er den særdeles godt gjennomført visuelt.

Filmen løftes og preges av en stil og tone som kombinerer hverdagslig realisme i scener fra en arbeidsplass, med et lett absurd og mystisk menneskelig drama om ensomhet og kommunikasjon. Hvor ofte får vi fabulerende, originalt skrudd drama som utspiller seg blant to outsidere som jobber på et slakteri?

Etter starten å dømme, kan man forledes til å tro at filmen byr på kritisk blikk på matindustrien. Den kan muligens oppleves som det også, men slik regissør Eneydi bruker kamera og forteller, er «Om kropp og sjel» først og fremst en film som ser på folk og dyr med et menneskelig, nysgjerrig blikk.

Underlig par: Endre og Maria fra slaktehuset møtes både på jobb og i drøm i «Om kropp og sjel».

De to hovedpersonene er økonomisjef og kvalitetskontrollør på et slakteri. Han er en ordknapp, godt voksen mann med en lam arm. Hun er nyansatt med svake sosiale antenner, upopulær blant resten av staben. Etter tyveri av såkalt paringspulver fra bedriften, innkalles de ansatte til psykologiske forhør, for å se etter tegn på endret adferd.

På imponerende vis skaper filmen et eget univers gjennom underlig blanding av realistisk drama fra en arbeidsplass og en skrudd historie om da han møtte henne. Filmen kobler drøm og virkelighet med en lett absurd, men samtidig sår, menneskelig tilnærming.

Et romantisk drama fra slaktehuset skrus til når hun og han oppdager at de er synkrondrømt. Begge drømmer at de er hjorter i skogen, som møter en annen hjort å gni snuten mot, i nattens mulm.

Koblingen av dyr, mennesker og jakt på nærhet kan gi assosiasjoner til Yorgos Lanthimos «The Lobster» som gikk på kino i fjor. Det er likevel en annen og varmere tone over blikket på menneskene i Eneyedis film. Hun kan minne om Sofia Helins rollefigur Saga i «Broen»: Elendig på smalltalk og sosial omgang, utrolig til å huske, og naivt lærenem i omgang med hjorten fra hennes drømmer.

«Om kropp og sjel» er et lysende eksempel på dristig, gjennomført europeisk filmkunst, som verken er vanskelig eller sær, selv om det tilsynelatende kan se sånn ut.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av årets Cannes-vinner «The Square»