En norsk kvinnelig jagerflyger stryker over Himalayas fjell. Hun er stasjonert i området på en base med Nato-styrken. Hverdagen hennes kretser rundt timene hun er i lufta, en situasjon som krever alt av henne. Tiden i mellom blir bare restituering og venting.
Ikke langt unna denne basen bor en bonde som sammen med kona si dyrker te. Det er lite som er tilfeldig i denne karens liv også. Hver eneste en av de arbeidskrevende operasjonene omkring dyrkingen er nøye planlagt, men denne bonden ser videre enn sitt eget lille hjørne av verden. Han er en kunnskapstørst leser som kan trekke opp linjer langt utenfor sin horisont.
Karlsvik skriver fiksjon, men om dette er en roman, er jeg usikker på. Hennes språklige begavelse gjør det lett å lese seg varm bare på skildringer, og det er først når jeg er ferdig med boka at jeg skjønner hvor hun vil med dem. Tror jeg da.
Forfatteren lar oss kikke på innsiden av hodet til bonden og flygeren, men det er ikke de som har hovedrollen. Landskapene flygeren seiler over beskrives med menneskelige egenskaper, land ser ut som ansikt, grønne deltaer rundt elver beskrives som separate organismer. Og på den andre siden pekes vi i retning av å se likheten mellom insekters funksjonelle design og moderne menneskeskapte maskiner.
Mette Karlsviks fremste talent er at hun tilsynelatende er lettlest og tilgjengelig, men før du vet ordet av det har hun lurt deg til å tenke. En annerledes leseropplevelse.
Anmeldt av Maria Årolilja Rø
