I Prøysen-året har jeg drømt om en forestilling som gjenskaper Prøysen som en kunstnerisk kraft, som trekker tråder og relaterer hans tekster til nåtidens Norge.

Etter å ha overvært premieren på Nord-Trøndelag Teaters turneforestiling på Frosta torsdag kveld er ikke akkurat den drømmen innfridd. Men sammen med en fornøyd ansamling seniorer, har jeg opplevd fem kvarter med lun og nært menneskelig underholdning.

Prøysen-kabareten som skal turnere Trøndelag i de nærmeste ukene er en trygg investering for dem som har vokst opp med Prøysen. Her kommer kjente og kjære sanger på rekke og rad, ispedd noen mindre kjente og en rekke små tekststubber med pussige situasjoner og sinnrik livsvisdom.

Scenografien ser i utgangspunktet ut til å være lånt fra Karius og Baktus, med orkesteret plassert inn i hullet i tanna, men tanne viser seg ved nærmere øyesyn å være et strikketøy. Litt pussig, til tross for relevans til et par nummer.

I utgangspunktet virker forestillingen å være uten rød tråd, men en rammehistorie skrur seg til etter hvert. «Kjæm du i kvell» har fokus rundt yrende forelskelse, klønete sjenanse og de mange små og store nederlagene i kjærlighetens lotteri. De kommer på rekke og rad, sanger som «Vise for gærne jinter», «Steinrøysa neri bakken», «Mari du bedåre», «Tango for to» og «Æille så ner som a Ingebjørg».

Du kan ikke trø helt feil med et slikt repertoar, og det gjør absolutt ikke denne trioen på scenen, Anitra Terese Eriksen er spesialist på innyndende gummifjes, Thomas Brøndbo har sin stemme og en fin, småsjenert tilstedeværelse, mens Ingrid Elise Andersen imponerer både med stemme og skuespillertalentet. En fin trio, støttet av en instrumentaltrio som serverer Prøysen i den hjemmekjær musikalske innpakningen forestillingen krever.

Når Eriksen mot slutten gjør mørke og farlige «Skaff meg en synder» og Andersen overtar med en dypt vemodig «Slipsteinsvalsen», blir vi påmint at Prøysen kan være langt mer enn ren hygge, og også hva denne forestillingen kunne vært.

Kreftene på og bak har åpenbart ressursene som kreves, og kunne gjort dette til en forestilling som lodder dypere enn den gjør.

Dette er fem kvarter med lun hygge, servert med kvalitet, og som vi treffe sitt publikum. Men likevel – den gjengen kunne fått til mer.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL