Den nye oppsetningen av «Adrian Posepilt» på Trøndelag teater har igjen satt søkelys på Kristian Kristiansen.
Likevel er det mye som mangler på den oppmerksomheten han fikk da han satt og skrev i Adrianstua i Ringvebukta.
– Vi bodde på utstilling. Stadig gikk det folk forbi for å få et glimt av forfatteren, forteller Siri Singsaas, datter av Kristian Kristiansens andre kone, arkitekten Turid Kristiansen.
– Adrianstua var et kunstnerhjem, med mye besøk av andre forfattere og kunstnere for øvrig. Journalister fra aviser og ukeblader var jevnlig på besøk, og vi andre i familien fikk en del av oppmerksomheten, sier Singsaas, og blar i forfatterens omfattende utklippsarkiv, som er en del av det omfattende materialet hun sitter på etter sin stefar.
Et dokumentert liv
– Kristian Kristiansen tok vare på så mye og samlet en solid dokumentasjon på sitt eget liv og forfatterskap. Han skrev, tegnet og malte, sier Singsaas og tar frem den store «Adrianstueboka», ei kombinert dagbok og gjestebok fra Adrianstua.
Sidene er fylt med forfatterens egne, ofte halvt litterære innførsler, tegninger og karikaturer av seg selv og mange av sine gjester gjennom mange år.
Sammen med sin mor og sin fem år eldre søster flyttet Siri Singsaas inn i det røde dikterhjemmet på Lade som syvåring i 1958 og ble boende til hun var ferdig med gymnaset.
Var Norges mest leste
– I dag er jeg den som har bodd lengst i Adrianstua, og er vel den som har mest av alt det Kristian Kristiansen etterlot seg. Hans sønn fra første ekteskap, Paul, som bor i Sverige har også en del materiale etter faren, sier Singsaas foran et utvalg av arkiv- og gjenstandsmateriale fra dikterhjemmet.
For fire år siden brukte hun en del av dette i en utstilling i Jesperstua, dikterstua ved siden av hovedhuset.
– Utstillingen fikk ingen omtale i media, og det var også stille rundt Kristian Kristiansen ved 100-årsjubileet i 1999, sier hun, og ser gjerne at den nye dramatiseringen av «Adrian Posepilt» fører til ny interesse for forfatterskapet.
I 1950- og 60-årene var Kristian Kristiansen en av Norges mest leste forfattere, med store opplag av de tre bøkene om Adrian og de påfølgende bøkene, «Jesper Nattmann», «Jomfru Lide» og «Klokken på Kalvskinnet».
Bøkene ble lest over hele landet og ellers utgitt bl.a. i Danmark. Kritikkene var jevnt over gode, og Kristiansen fikk flere priser for sitt forfatterskap, bl.a. Bokhandlerprisen for «Klokken på Kalvskinnet».
– Fortjener lesere
– Selv sa han at Adrianstua ble bygd for prispenger, og han følte seg absolutt verdsatt både av kritikere og publikum. I dag leses han neppe av så mange, men jeg synes i hvert fall at vi her i Trondheim bør holde ham høyt som forfatter. Få, om noen har skrevet like mye og så godt om byens historie, sier Siri Singsaas og får støtte av sin mann Per Einar Knutsen, som legger til at de historiske romanene er underholdende i tillegg til de litterære kvalitetene.
Knutsen har satt seg inn i det øvrige forfatterskapet og anbefaler de tidlige bøkene, selv om de kan være vanskelig å få tak i.
«Jeg er ingen spion» gir f.eks. en dramatisk selvbiografisk beskrivelse av en hendelse tidlig under 2. verdenskrig, da han under et opphold på Senja ble mistenkt for å være tysk spion og måtte ta seg tilbake til Trondheim via Sverige.
Til Stockholm
Singsaas finner frem ei håndskrevet bok Kristiansen senere laget om denne turen, illustrert med tegninger og akvareller. Til Sverige dro han igjen i 1942, da som flyktning etter etter å ha vært med i illegalt arbeid.
Kristian Kristiansen hadde flere talenter og interesser. Han gikk malerskole i Stockholm og tegnet bl.a. omslaget på flere av bøkene sine, blant dem Adrian-trilogien. På fritiden malte han mye sammen med kona Turid, og en del av maleriene hans ble vist på en større utstilling på Ringve Museum i 1995.
Musikken var han også opptatt av, spilte mye selv og bygde egne strengeinstrumenter. Fingerferdigheten kommer dessuten godt til syne i skulpturer og figurer fra en aktiv periode med treskjæring i senere år.
Kristiansen var eldst av sju søsken og måtte i ung alder forsørge seg selv. Skrivingen startet tidlig, og i løpet av 1930-årene hadde han godt over 200 noveller på trykk i Arbeidermagasinet, kanskje oppimot 300. Emnene var varierte, før et tydelig selvbiografisk trekk kom inn i de tidlige bøkene.
Moren som tema
– Han var tydelig opptatt av sin mor, som står spesielt sentralt i «Vi bærer et bilde». «Hvem skal havren binde» er også basert på virkelige hendelser rundt moren, og Adrian-bøkene handler jo mye om forholdet mellom mor og sønn, særlig «Vårherres blindebukk», og den boka var han i ettertid mest fornøyd med, sier Singsaas.
I arkivmaterialet etter Kristian Kristiansen finnes også spor av historier han aldri ble ferdig med, blant dem romanen «Fru Susanne», som ble påbegynt etter «Jomfru Lide». På sirlig førte kartotekkort finnes beskrivelser av personer, steder og situasjoner som aldri kom på trykk. Han prøvde å komme i gang igjen med denne boka igjen etter «Klokken på Kalvskinnet», forteller Siri Singsaas, som et eksempel på mindre kjente trekk ved historien om Kristian Kristiansen.
– Det er en historie om et liv og et forfatterskap som jeg tror vil være av interesse for mange, spesielt her i Trondheim. Jeg håper at den på en eller annen måte etter hvert blir fortalt og formidlet, sier hun.
