På ettårsdagen for 22. juli begynte telefonen til min kone å ringe. Det ringte flere ganger. Hun tok telefonen. Hun trodde ikke det hun hørte. Hun la på. Det ringte flere ganger. Først klokken 09.57. Så 10.13, 10.14 og til slutt 10.20.

Den eneste lyden i telefonrøret, var lyden av en maskingeværsalve.

RATT-A-TATT-A-TATT-A-TATT. RATT-A-TATTA-

TATT-A-TATT. RATT-A-TATT-A-TATT-ATATT.

Ingen sa noe. Vi ble veldig redde. Det første vi tenkte, var at noen ville skyte oss. Det var en trussel. Det var skremmende. Vi følte oss ikke trygge. Jeg ringte politiet og sa hva som hadde skjedd. De ville se på saken, sa de. Men de klarte ikke å finne ut hvem som eide nummeret. Her i Frankrike er mobilnumre vanskelige å spore.Det har ikke gjentatt seg.

*

Den første gangen jeg var i Norge etter 22. juli 2011, var i januar i år. Jeg skulle møte forlaget og forfatteren som skulle hjelpe meg med å skrive historien min.

Jeg var redd for å dra rett til Oslo og bo på hotell.

Jeg var redd for at noen skulle kjenne meg igjen.

Kanskje ville de spytte etter meg?

Jeg vet at mange er sinte, hva om noen ville ta hevn og forsøke å ta livet av meg?

Derfor valgte jeg å bo hos min søster i Tønsberg. Kona mi kjørte meg til flyplassen i Toulouse i Frankrike, og så landet jeg på Torp utenfor Sandefjord. Klokken var nærmere halv elleve om kvelden da jeg landet. De sto og ventet på meg, søsteren min og mannen hennes. Jeg var veldig glad for å se dem igjen. De er den eneste familien jeg har igjen som jeg har kontakt med.

Søsteren min tok veldig godt imot meg, akkurat som hun pleier. Kanskje enda bedre, for hun skjønte at det har vært en tung tid for meg. Jeg har ikke sett dem siden før 22. juli 2011. Det var fint å bli møtt med omsorg da jeg kom til Norge. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men jeg får henvendelser fra norske medier hver gang det har skjedd noe nytt. Hver gang det kommer en bok om 22. juli og terroraksjonene. Hver gang Anders har sagt noe fra fengselet. Sagt noe, ment noe. Bedt om noe. Og så kommer spørsmålet: Hva mener du om det?

Jeg snakker ikke så mye om ting, jeg gjør dem heller. Men etter hvert har det blitt skrevet så mye rart og spekulativt at jeg tenkte det måtte være riktig om jeg fikk sagt noe. Om hvordan jeg føler det. Om hvordan livet mitt med Anders og Wenche Behring var.

Det er skrevet bøker om Anders, om meg. Om Wenche. Nå som disse bøkene er skrevet, vil jeg gjerne si noe. Mye av det som er skrevet om meg og mitt forhold til Anders har vært spekulasjoner, halvsannheter og fiksjon. Mye av det er tatt ut av løse lufta. De som har skrevet disse bøkene, har ikke den samme kjennskapen til Anders og mitt forhold som jeg har. Bortsett fra Åsne Seierstad har ingen av de andre forfatterne kontaktet meg. Men jeg er redd for å klage og for å kritisere, for selv om jeg på en måte er et offer for min sønns gjerninger, er jeg på ingen måte det største offeret. Det er så mange som har lidd så fryktelig mye mer.

*

Tidlig neste morgen, dagen etter at jeg hadde landet på Torp, sto jeg alene på perrongen og så toget gli inn mot stasjonen. Jeg så meg rundt, men det lot ikke til at noen gjenkjente meg. Alle var opptatt med sitt.

En mor rett ved siden av meg bakset med å få slått sammen barnevognen i tide til å gå om bord, mens faren tok den lille gutten på armen og pekte på toget for ham. Han var vel to år gammel, gutten, og øynene var store og nysgjerrige. En mann i dress stappet avisen nedi dokumentvesken.

Vanlig, alt var bare vanlig, i alle fall for alle de andre. Toget stoppet nesten lydløst, og jeg prøvde å skyve unna tanken på hva som ventet meg halvannen times togtur unna. Jeg hadde hørt om ødeleggelsene, sett bildene i avisene og på tv. Noen steder skulle det fortsatt være spikret bord foran vinduene. Glassene var ikke satt inn igjen ennå. Jeg pustet dypt ut og gikk om bord og fant en ledig plass. Jeg hadde ingen bagasje, ingen ryggsekk eller bag. Bare den tunge vinterjakken.

Mens vi suste forbi nakne Vestfold-jorder, kjente jeg at nervøsiteten steg. Da vi kjørte inn på Oslo S, var jeg skjelven. En sånn ubestemmelig redsel.

Jeg visste ikke hva som ventet meg, om jeg ville treffe på noen som kjente meg. Bli lagt merke til. Jeg var litt redd for at folk kanskje skulle glo på meg.

Si noe til meg. Kunne de se på meg hvem jeg var?

Det var ubehagelig å se bygningene i Oslo. Jeg kunne skimte toppen av Regjeringskvartalet på lang avstand. Jeg syntes det var vondt å se dem. Jeg hadde ikke lyst til å gå for nære bygningene. Ikke bare fordi jeg ville ta meg nær av det, av synet, men fordi det var min sønn som hadde forårsaket dette.

Da jeg var i Oslo denne januardagen, prøvde jeg å la være å tenke på det, det skal jeg innrømme. Men så fikk jeg øye på toppen av regjeringsbygget.

Noe i meg orket ikke å se det. Tanken på terroren og på alle ofrene ble overveldende.

*

Det har vært vanskelig å gå inn i det som har skjedd. Men jeg vil skrive ned alt jeg vet, som en slags dokumentasjon.

Alt må frem.

Dette er ikke noe forsvarsskrift.

Jeg har gjort mye rart og hatt et omflakkende og rotete liv. Jeg har vært gift fire ganger, og jeg skulle ønske jeg hadde møtt min nåværende kone for femti år siden. Jeg skulle ønske mye hadde vært annerledes.

Og jeg kunne ha gjort mer. Spesielt for Anders kunne jeg ha gjort mer. Sånn er det.

Vi var tre – nå er vi to, etter at Wenche døde – som vet hvordan oppveksten til Anders var. Jeg er en av dem.

Mitt navn er Jens Breivik, og jeg er faren til Anders Behring Breivik.

Dette er min historie.