Å komprimere Herman Melvilles gedigne «Moby Dick» til en teaterforestilling på én og en halv time, er et hasardiøst prosjekt. Antakelig er det derfor verket aldri er blitt framført på en norsk teaterscene tidligere, selv om det flere ganger er blitt filmatisert i andre land.

Romanen, som mange mener er en av verdenshistoriens beste, inneholder en rekke elementer, og man skulle tro at det meste går tapt når man barberer den ned til et teatermanus på drøyt førti sider.

Men regissør Ole Johan Skjelbred, som også står for manusbearbeidelsen, har klart det overraskende bra. Årsaken er nok at han har gitt seg selv og skuespillerne stor tekstlig frihet i en forestilling som ved hjelp av høyst originale og kreative grep klarer å kombinere humor og dypt alvor.

Kjernen i «Moby Dick» er kaptein Akabs jakt på den gedigne hvite hvalen som en gang tok beinet hans. Han er ute etter hevn, koste hva det koste vil. De sentrale personene i mannskapet, fortelleren Ishmael og de andre, blir hjelpeløse vitner til kapteinens besettelse.

Oppsetningens fire skuespillere spiller ikke definerte roller. I en relativt enkel scenografi der blokkfløyter (!) og et uendelig langt, grønt tau er sentrale rekvisitter, går de inn og ut av romanens ulike personer. De første minuttene virker det forvirrende, for denne forestillingen bryter med mange av teatrets konvensjoner. Etter hvert blir det befriende, og vi, i hvert fall undertegnede, godtar den uvanlige formen.

De fire på scenen står for en serie flotte prestasjoner, ikke minst Kenneth Homstad, som måtte steppe inn på svært kort varsel. Espen Klouman Høiner leverer en lang, halsbrekkende monolog om hvalens anatomi, Herbert Nordrum er høyt og lavt i ulike skikkelser, og Kjersti Tveterås imponerer blant annet som kapteinen selv.

Tenk at en spedlemmet kvinne kan framstille Akabs testosterondrevne galskap så overbevisende. Den hvite hvalen ser vi selvfølgelig aldri noe til, men den er til stede som en usynlig trussel om undergang.

Selv om «Moby Dick» på mange måter er et skjebnetungt drama, er oppsetningen på Studioscenen også full av humor. De fire på scenen gjøgler seg gjennom flere scener og leverer lattervekkende påfunn, for eksempel når de helt umotivert begynner å spise pasta med brunsvidd speilegg, slik at matlukta brer seg gjennom salen.

Men alvoret er aldri langt unna, og symbolikken er klar. Mennesket er dømt til å tape kampen mot naturen. På lengre sikt kan ikke kaptein Akab vinne mot en hval som er tusen ganger større enn ham. Menneskenes forsøk på å underkaste seg naturen vil til slutt ende med forferdelse.

Dermed blir Moby Dick, i tillegg til å være en fascinerende og godt utført teaterlek, også en påminnelse om den situasjonen kloden befinner seg i akkurat nå.