Urfremføringen av Helge Ibergs «Bloom- Triptych for piano og symfoniorkester» bød på flere spennende klangfarger, men ble totalt sett en litt langtekkelig opplevelse med et orkester som aldri helt fant roen.

Konserten starter imidlertid med noe helt annet, nemlig Franz Schuberts «Tyske danser» (D 820) i Anton Weberns orkestrering. En kjedeligere start er det lenge siden jeg har opplevd. Heldigvis tar det ikke altfor lang tid før det hele er unnagjort.

Helge Ibergs komposisjoner spenner fra jazz til samtidsmusikk. Ikveld er det «Bloom- Triptych for piano og symfoniorkester» som skal urfremføres. Verket er et bestillingsverk Iberg har skrevet for TSO og solist Christian Ihle Hadland.

Stykket består av tre satser som sammen skildrer en organisk livssyklus. Det starter med slumrende liv, fortsetter med vekst før forfallet er et faktum. Det hele åpner i det stille med forsiktige buestrøk i slagverk sammen med et svakt pust av blåsere. Solist Christian Ihle Hadland kommer inn og supplerer med små klavertoner som svever over lange, sarte strykere.

TSO blir satt på en tålmodighetsprøve med de mange lange tonene- en prøve de ikke helt består. For orkester sliter med samklangen, og det virker også som den unge, italienske dirigenten Francesco Angelico har mer enn nok med å følge med i partituret.

Andre sats byr på en rekke friske rytmiske bevegelser og fine orkesterklanger. Hadland viser hvorfor han regnes som en av våre aller ypperste klaversolister med en glitrende interpreatsjon. Hans fingre beveger seg med den største selvsikkerhet opp og ned klaviaturet. TSO virker mer på hugget nå, men jeg synes ikke helt de klarer å få frem de rytmiske kontrastene i musikken. De sliter fortsatt med presisjon og samspill.

Forfallet preger den avsluttende «Surrender». Hadland briljerer både de små hurtige løpene og de korte, rolige melodiske bevegelsene. Men jeg klarer ikke helt å få den gode følelsen.

Ibergs musikk har utvilsomt flere interessante momenter. Rytmikken er spennende og det er flere interessante og flotte klangfarger. Det er også flere fine solopartier, spesielt i salgverk og treblås. Men jeg klarer ikke helt å skjønne hva det er Iberg vil med dette minimalistiske stykket. Med unntak av en spennede andre sats, synes jeg det hele blir for langdrykt og stillestående. TSO klarer ikke å holde konsentrasjonen oppe. Dermed blir Hadland stående litt alene, med et orkester og en dirigent som ikke helt klarer å henge med.

«Pianokvartett i g-moll», op. 25 av Johannes Brahms fra 1861 er siste nummer. Men denne gang er det arrangementet for symfoniorkester av Arnold Schönberg vi får servert. Og her løfter TSO seg og viser i hvert fall tidvis hvilke kvaliteter de besitter, anført av en forrykende og engasjert dirgent.

Verket er en av kammermusikkens klassikere og det er utvilsomt spennende å høre dette med full orkestrering. Schönberg har beholdt temaene og oppbyggingen til Brahms, men spedd på med litt mer utfordrende harmonikk, deriblant kromatiske bevegelser.

TSO leverer en helt ok gjennomføring. De sliter, slik de har gjort hele kvelden, med presisjon og samspill, men de løfter seg flere hakk og avslutter med stil.

Anmeldt av YNGVIL BJELLAANES