Året er 1944 og Bucky Cantor (23) er blitt avvist tre år før på grunn av dårlig syn da han ville verve seg til krigen i Europa. I stedet skal han og nabolaget få en annen grusom krig å kjempe mot hjemme i Newark. På bakgrunn av sine idrettsprestasjoner er Bucky blitt en beundret fritidsleder blant barna og ungdommene. Men da det bryter ut en voldsom polioepidemi denne varme sommeren, med lammelser og død blant de unge, blir jobben til Bucky å trøste foreldre og holde motet oppe blant de forkrøplete elevene.
Det er redsel, panikk, sorg og sinne mot en sykdom det ikke fantes noen informasjon om. Marcia, Buckys forlovede, ønsker at han skal komme seg unna og opp i den rene luften på landet der hun er lærer på en sommerskole. Med lengsel etter kjæresten drar Bucky etter hvert vekk fra den forpestede byen, men sykdommen skal vise seg å slå til på landet også.
Roth skriver i lysende, litterære overensstemmelser med en dynamisk råhet, som har blitt hans stil. Oppbyggingen av personene trer fram med en sannferdighet som er sjelden; portrettet av Marcia er sanselig, helstøpt og flott, som så mange av hans kvinneskikkelser.
Teknikken er ubesværet, fortelleren i romanen trer først fram etter hundre sider, som er en av Buckys elever som ble mildt poliorammet og likevel fikk et liv med jobb, kone og barn. De møtes tilfeldig på gaten i 1971 og fører åpenhjertige samtaler på café, om den gang og nå. Med en thrillereffekt som gir høy gåsehudfaktor, nøstes hele denne tragiske historien opp; om skyldfølelse og fornektelse av kjærlighet og begjær. Der minnene om en uovervinnelig ung mann balanserer fortellingen i en vakker og rå samstemthet.
