Når året gjøres opp, kan han postere flere utstillinger enn noensinne, fra Kina i øst til Orknøyene i vest, fra Lofoten i nord, via franske katedraler til Jordan i sør.
Men i år er det mer enn før som tynger i kolonnen for tap. 2014 var året han mistet begge sine foreldre. De døde med få dagers mellomrom i slutten av august. I tillegg falt to viktige faglige forbindelser fra, hans tidlige lærer og livslange mentor, den svenske kunstneren Georg Suttner, og den tyske kunsthistorikeren og museumsmannen Hans Albert Peters.
Tapsåret
– Det har vært det store tapsåret, og det er ennå for tidlig å si om det gir seg utslag i det jeg maler. Jeg fortsetter nok tematikken rundt familien, men på hvilken måte vet jeg ikke. Sorgen over foreldrene mine ble blandet med en sterk takknemlighet over hvor heldig jeg har vært. Jeg kunne ikke hatt noen bedre. Georg Suttners stemme har jeg alltid hatt i hodet, og han vil nok fortsatt være med meg, selv om han er borte. Dødsfallene har vært en påminnelse om hvor skjørt livet er, og at kontrakten med livet er felles uansett hvem du er og uansett hvor du befinner deg i verden. Tankene har meldt seg om hvor kort tid man har til rådighet, sier Gullvåg.
Familiebildene som var så fremtredende i atelieret for et år siden, er ikke lenger i forgrunnen. De store gruppebildene med voksne og barn og de levende barndomsminnene fra Ladehammeren er erstattet av nye bilder. Ytterst i de store stablene av malerier stilt opp mot veggene står et stort antall stillebenmotiver og antyder en ny retning i Gullvågs motivvalg – og hva publikum vil få se i den nye utstillingen han åpner i Galleri Ismene 8. januar.
Dødsmotiv
Stilleben, på fransk nature morte (død natur), er i kunsthistorien kjent som et dødsmotiv, et varsel om den ubønnhørlige forgjengelighet, som det kan være lett å se i sammenheng med det som har skjedd i år. Men de står også i nær forbindelse med mye av det Gullvåg har malt tidligere, påpeker han selv.
– Dette er et tema jeg har arbeidet med lenge. Motivene springer ut fra nattverdsbildene som jeg har malt i flere år, sier Gullvåg, som fra det dekkede nattverdsbordet har beveget seg over i en rendyrket fremstilling av frodige oppsatser i de nye maleriene. De antyder naturens overflod, et fullkomment liv og nytelse, men minner like fullt om kommende forfall og endetid.
Et tidsskifte
Korset er et annet dødssymbol som Gullvåg like lenge har brukt i sine bibelske motiver. «Memento Mori» (husk døden) har alltid vært et sentralt motiv i kirkekunsten, og for Gullvåg har det evige, alvorlige budskapet rykket ham enda tettere inn på livet med årets hendelser.
– Det er blitt et tidsskifte, veldig skjellsettende for den helheten jeg ser meg i. Kanskje er jeg blitt mer kompromissløs og klar på det jeg vil gjøre i årene som kommer. Det som hendte, gjorde at jeg tenkte gjennom vesentlige ting på nytt og fikk meg til å ta avgjørende valg, forteller han.
Velger å bli
Spørsmålet om fremtidig hovedbase, om Trondheim var det rette stedet, meldte seg med full tyngde.
– Jeg tok en full gjennomgang på det og var ikke sikker på hva svaret ville bli. En tid var jeg inne på tanken om å avvikle her. Jeg hadde planlagt en utbygging av atelieret, men stilte dette i bero før jeg kom til en konklusjon. Til slutt tok jeg beslutningen om å bli, samtidig som jeg fortsetter pendlingen til Ekely. Dette huset hadde på mange måter funnet meg, og det skal fortsatt være porten til resten av verden. Jeg finner ikke noe tilsvarende, sier Gullvåg om det store, over hundre år gamle murbygget som lenge huset Sporveiens administrasjon og omformerstasjon.
Etter ti år som eier, og det endelige valget, har han satt i gang utbyggingen mot gårdsrommet i vest, der han til våren vil ta i bruk et nytt, stort og høyt atelier i tillegg til de tallrike rommene han fyller i husets tre etasjer. Utbygget gir bedre forhold for transport av bilder og bøter på andre mangler, slik at huset fullt ut vil tilfredsstille praktiske behov.
Slave av sitt arbeid
Et av husets funksjoner er som eksportkontor for den utstrakte frakt av bilder som «bedriften» Håkon Gullvåg driver. Mest arbeid har det vært med eksporten til Kina, der han siden 2010 har hatt 20 utstillinger i til sammen 12 byer. Denne virksomheten har i stor grad pågått i direkte kontakt med kinesiske museer og gallerier, og har ifølge ham selv ikke vært særlig påvirket av det kjølige forholdet mellom Kina og Norge de senere årene.
– Vi har riktignok vært noe forsiktig med å eksponere meg som norsk kunstner og heller brukt betegnelsen europeisk, men nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å skjule at jeg er norsk. Offisielle representanter fra ambassaden og konsulater har etter hvert kommet inn i noen av prosjektene og vært med på flere av åpningene, sier Gullvåg, som har knyttet særlig sterk kontakt med Shenyang. I juni viste han sin femte utstilling i denne byen, der han har fått et eget atelier på kunstakademiet og har undervist ved flere anledninger.
– Da står jeg og maler foran studenter og lærere, og det kan være så mange som 300 som ser på samtidig, forteller Gullvåg, som sier han maler like godt i denne settingen og at han har produsert stadig mer i Kina og slik eliminert noe av den nokså kompliserte transporten fra Norge.
– Kineserne sier at jeg er en slave av arbeidet mitt, og vi har kanskje noe til felles der. De arbeider jo også hardt, samtidig som jeg opplever dem full av varme og medmenneskelighet, sier Gullvåg.
Katedralkunstneren
På årets plusskonto har han ikke bare to utstillinger i Shenyang, en i Shanghai og de to største i Beijing og Hangzhou. I Norge har han stilt ut på Espolin Johnson-galleriet i Lofoten, vært festivalkunstner på Lillehammer, i Rosendal og Arendal og vist en ny utstilling hos sin faste gallerist i Oslo, Jon Dobloug i Galleri Dobloug; på det siste stedet et uvalg av bibelske motiver.
Kirkekunstneren Håkon Gullvåg har vært særdeles aktiv gjennom hele året, slik han også vil være det i 2015, da Polen står for tur. 2014 startet med utsmykningen av Jesu dåpskirke i Jordandalen og fortsatte med katedralutstilling i St. Magnus-katedralen i Kirkwall på Orknøyene, deretter i Cathédrale Notre-Dame i Rouen i høst, fulgt av den svære abbedikirken Saint-Ouen i den samme byen fra slutten av oktober og frem til begynnelsen av januar, i et fellesskap med Trondheimsolistene på hele ruten. I den siste katedralen ble antallet motiver doblet, med malerier i koret og alle de ti sidekapellene, og her som i de øvrige kirkene han etter hvert har stilt ut, blir et arbeid stående igjen, denne gang en fremstilling av Olav den hellige.
– Det er godt å sette noe igjen etter seg, et spor av meg selv og det jeg har gjort. Dermed lever arbeidet videre, uavhengig av tiden, sier Håkon Gullvåg.