Pseudonymet Elena Ferrantes fire romaner om vennskapet mellom Elena og Lila er en internasjonal forlagssuksess. Allerede noen sider uti første bok begynner en å ane hvorfor. Ferrante forteller konkret og uten dikkedarer, men skaper usedvanlige karakterer i et frodig sammensatt miljø.
«Mi briljante venninne» har utgangspunkt i nåtid. Den godt voksne kvinnen Lila har forsvunnet og har ødelagt all dokumentasjon over sin eksistens. Hennes gamle venninne Elena bestemmer seg for å skrive ned historien om deres vennskap.
Resultatet er en roman om to jenter som vokser opp i Napoli i etterkrigstiden. Det er blitt et sterkt portrett av jeg-personen Elena, venninnen Lila og resten av persongalleriet i bydelen i Napoli. I den første romanen følges jentene fra de er barn til tenåringsbryllupet til en av dem.
Dette er en av få skildringer fra Napoli der Camorra-mafiaen ikke har en dominerende plass. Men det er kjeltringer nok, det er enorme klasseforskjeller, stolthet, fordommer, sjalusi, misunnelse, innovasjon og grådighet. Det er mennesker som lærer seg å håndtere uskrevne regler i en frodig bydel, med sterke familiebånd og uvennskap som går flere generasjoner tilbake.
Det er en fascinerende varm, på grensen til eksplosiv, skildring av fasene i vennskapet mellom Elena og Lila. For selv om historiene er mange og gode om de mange karakterene i boka, er det forholdet mellom de to jentene og Elenas fortellerstemme som gjør boka unik.
Elena overforklarer aldri, men forteller med en gjennomgående forurettet harme og formidlingen er så visuelt sterk at enkeltepisoder sitter klart i minnet lenge etter lesing. En underfortalt overgrepssituasjon er unnagjort på tre-fire linjer, men det ligger så mye skuffelse og sinne i formidlingen at den brenner seg fast.
Kjærligheten de to imellom er stor, men det er også konkurransen mellom dem. Konfliktene er mange, og Elena formidler også det mindre vakre i deres vennskap.
Elena er den som får gå på gymnaset og som blir best på skolen, mens Lila må jobbe i familiens skomakerverksted. Men Lila er likevel den klokeste, og den vakreste. Elena er den hyggelige, som alle liker. Lila er den strenge, sjefete, som alle ønsker at skal like dem.
Dette er en roman du kommer til å sluke. 400 sider fortoner seg alt for knapt. Derfor er det en betydelig trøst at bare en fjerdedel av historien er fortalt.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
