Hun har aldri hatt det så bra som nå, men det er lenge siden hun var glad. Nå er det duket for det store generalopprøret. Og Silje i Mira Dyrnes Askelunds rolleskikkelse tar den virkelig ut i Nord-Trøndelags oppsetning av Carl Frode Tillers første skuespill «Folkehelsa».

Askelund er en kvinne på randen til litt av hvert allerede i åpningssekvensen, der konfrontasjoner med hennes aldrende mor antyder at generasjonsmotsetninger er et hovedmotiv i oppsetningen.

Både Siljes mor og svigermor spilles av jevnaldrende skuespillere som Askelund, noe som først virker forvirrende. Men distraksjonen forsvinner fort. Det er Silje og hennes mann Egil (Kristoffer Veiersted) som er de desiderte hovedpersonene. De andre tre rollene er mer en del av kulissene, til stede for å fordype konfliktene mellom ekteparet. Deres forhold til sine foreldre og Eigils forhold til sin bror er grunnlag til å forstå de to, og det er ikke minst våpen de to bruker mot hverandre i den ekteskapelige slagmarken som utvikler seg.

«Folkehelsa» er litt generasjonskamp, mye kjønnskamp, men mest er det sivilisasjonskritikk. «Vi fikk alt, men det var altså alt vi fikk», skrev Ole Paus en gang. I «Folkehelsa» utdyper Tiller utsagnet.

Stykket ble opprinnelig skrevet til Trøndelag Teaters Trondheim Open i 2007. De som ble skuffet den gang over at stykket ble fremført på bokmål og trøndersk i stedet for manusets nynorsk, kommer til å bli skuffet igjen. Men den burleske overspisingen fra den gang er tonet ned, til drømmeaktige sekvenser med ekstrem overspising (og forsiktig oppkast) av vafler.

Både stykkets kvaliteter og mangler kommer tydeligere frem nå åtte år etter første oppsetning. Det vil være feil å kalle dette Tillers svennestykke som dramatiker, en kan heller si det er skrevet av en svært talentfull lærling. For det er dialoger og observasjoner som virkelig smeller her, men samtidig er dialogen tidvis så stappfull av tekst at det ikke er plass til undertekst. Og handling er det strengt tatt ikke. Stykket er karakterdrevet, og Silje kommer vi under huden på. Mira Dyrnes Askelund er på randen til latterkick det ene øyeblikket, til fysisk vold og hysterisk sammenbrudd det neste, mens Kristoffer Veierstad er utsøkt som den pertentlige verdensmester Egil – som i sin perfekthet er egnet til å irritere på seg gråstein.

Stykket kan fortone seg som uforpliktende verbal pingpong i starten, men når intellektualiseringene og ordene kommer til kort, begynner det virkelige alvoret. De siste ti minuttene av «Folkehelsa» er virkelig hjerteskjærende. Det er da vi skjønner at vi gleder oss til Tillers andre forsøk som dramatiker, og at vi gleder oss til å se Askelund og Veierstad neste gang de står på en teaterscene.