Da Georg Büchner skrev dette stykket i 1836, lente han seg tungt på komedier Shakespeare skrev over 200 år tidligere. Uærbødighet går tydeligvis i arv. For nå er det sannelig snart gått 200 nye år, og Trøndelag Teaters oppsetning av «Leonce og Lena» er virkelig en merksnodig reise i tid og rom.
En kan ikke anklage regissør Johannes Dahl og hans gjeng skuespillere for å holde seg slavisk til stykkets originaltekst. Her er det åpent for innfall, enten de går i retning øst eller vest, og gjengen oppfører seg til tider som de skulle holdt på med en skoleforestilling. De kniser, blir uoppmerksomme, henvender seg direkte til publikum, og har interne gags. LES OGSÅ: Fortsetter klassefesten i lystspill
Det er faktisk også en skoleforestilling, de fleste i ensemblet er fra samme kull på teaterhøyskolen, og dette er regissørens eksamensoppgave. At skuespillerne ler like mye av hverandre som publikum gjør, er imidlertid ikke mangel på profesjonalitet, men en del av oppsetningens bærende idé. Fiksjonaliseringen er tydeliggjort, skuespillere og publikum er sammensvorne i felles innsats om å knekke koden – å gjøre en i Norge lite oppført Büchner-klassiker relevant for publikum i 2015.
De mange distraksjonene stjeler oppmerksomheten. Oppsetningens komiske åpenbaring Henriette Marø sjarmerer publikum i senk, ikke minst i en lang sekvens med den pussigste politikonstabel som har stått på en norsk institusjonsscene. Hadde dette vært en sketsj på revyfestivalen på Høylandet, ville ikke juryen lett særlig mye lenger etter en vinner.
Büchner skrev i sin tid en barnsliggjort kjærlighetshistorie om en prins og en prinsesse som tvangsgiftes, fra kongedømmer med navn knyttet til tiss og bæsj. De gjør på hver sin side opprør mot tvangen, og ender opp med å forelske seg som to vanlige ungdommer.
Büchners verbale eleganse gjør at historien kan tolkes så dypt en bare vil, men en kan ikke si at denne oppsetningen er tidenes mest ærbødige og dyptloddende tolkning.
Men lange sekvenser av teksten er i behold, og her viser oppsetningens mest erfarne skuespiller sin klasse. Renate Reinsve har fortsatt noe å lære bort når det gjelder så vel diksjon som tilstedeværelse. Det skjer noe med teksten når det er hun som har hånd om den. Dessuten står hun for det morsomste og mest relevante musikalske innslaget. Hennes versjon av Silja Sols «Stemning» er det motsatte av det NRK pleide å kalle apropos-sang. Det er en strålende malapropos-sang. Men også Henriette Marø som Katie Melua, Halvdan Sivertsen og Paul Simon gjør at du ikke vil angre på at du investerte i en billett.
Men altså, vær advart: Dette er pussig.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
