– Alle de store byene i Danmark-Norge hadde lukkede teaterselskap. Men bare Trondheim hadde et offentlig teater som var åpent for alle, forteller Annabella Skagen.
Hun har skrevet doktoravhandling om teaterlivet i Trondheim i perioden 1790 til 1814 og disputerte denne uka. Avhandlingen inneholder både nye, historiske opplysninger og kuriøse historier. Flere av Trondheims skuespillere var for eksempel parykkmakermestre før de omskolerte seg til gartnere da parykkene gikk av moten.
Trøndelag Teater feirer neste år 200-årsjubileum. Den eldste delen av bygningen der de holder til, ble åpnet i 1816. Men det ble spilt teater på samme sted – ikke i samme bygning, men på samme tomt – siden 1803.Les også: Visene som drepte teatersjefen
Håndverkere på scenen
– Det forenede dramatiske Selskab drev teater i lokaler der Gamle scene ligger i dag, men det var en lukket klubb. Trondheim hadde også et annet teater fra 1803. De holdt til på hjørnet av Bispegata og Prinsens gate, der Prinsen kinosenter ligger i dag, og het Det offentlige Theater. Denne institusjonen var helt enestående i Danmark-Norge, sier Skagen.
Kommersiell, profesjonell teaterdrift var ulovlig i det dansk-norske kongeriket, blant annet fordi myndighetene ikke ville ha besøk av utenlandske, omreisende teatertrupper. Men Det offentlige Theater ble tolerert og fikk amtmannens godkjennelse.
– Skuespillerne var fastboende håndverkere, og alle som kunne betale billett, var velkomne. Teatret holdt det gående til 1830-årene og fikk stor betydning for byen, sier Annabella Skagen.
Filosofi og politikk
Hun mener teatertilbudet i hele perioden hun skriver om bidro til økt politisk og filosofisk bevissthet blant borgerne og overklassen i Trondheim. Skagen har lest alle de 101 kjente stykkene som ble oppført på de ulike scenene disse årene. Mange av dem er underholdning, men filosofiske og politiske spørsmål ble også tatt opp i mange stykker.
– Flere viktige samfunnsspørsmål var aktuelle på denne tiden. Ettervirkningene av den franske revolusjon gjorde seg gjeldende på 1790-tallet. Og i 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst, sier Skagen.
Hun forteller at da den danske prins Christian Frederik besøkte Trondheim i februar 1814, møtte han motstand blant byens kjøpmenn. De mente det var noe galt med styresettet og ville heller at en mer demokratisk valgt forsamling skulle styre landet.
– Teateraktiviteten var selvfølgelig ikke den eneste årsaken til at overklassen ble så bevisst, men jeg tror den bidro, sier Skagen. Hun har levert doktoravhandlingen på drama/teater-seksjonen ved Institutt for kunst- og medievitenskap på NTNU.Les også kommentaren: De døde har sannelig våknet
Fryktet revolusjon
Allerede et av de tidligste teaterstykkene hun har gått gjennom, har et politisk innhold. Johan Nordahl Brun fra Byneset, som senere ble mest kjent som biskop i Bergen og forfatter av bergensernes «Nystemten» og «For Norge, Kiempers Fødeland», hadde tett kontakt med de teaterinteresserte i Trondheim. Blant annet skrev han «Republikken på Øen», som gjenspeiler overklassens frykt for de revolusjonære.
– Vi ser lett for oss at teatret var en lek for den velstående overklassen på denne tiden, men de satte også opp stykker som tok opp temaer som var viktige for dem. Mye av det som ble spilt, uttrykte verdier og klare ståsted.
– Hvilket ståsted?– I dette miljøet var folk kongetro, og teaterstykkene støttet det bestående, samtidig som teateraktiviteten kastet glans både over publikum og de som sto på scenen. De første årene var det overklassens familiemedlemmer som var skuespillere. Trondheim var fortsatt inne i en gullalder på 1700-tallet. Overklassen var bereist og belest. Mange av dem snakket fransk. Og miljøet var ikke lite. Det finnes kilder som tyder på at enkelte oppsetninger ble sett av nærmere tusen mennesker, det vil si ti prosent av byens befolkning den gangen.Les også: Silje Lundblad trodde hun måtte omskoleres - fikk gjev nominasjon
En mektig general
På 1790-tallet spilte overklassen teater både i Stiftsgården og på Nedre Rotvoll gård. Den mektige general Georg Frederik von Krogh var en sentral mann og åpnet dørene til Stiftsgårdens store saler.
Da Stiftsgården ble solgt til staten i 1800, endret aktiviteten seg. Et lite teater ble etablert på Kalvskinnet, med en blikkenslager og et par parykkmakermestre som sentrale krefter. Overklassen fortsatte med sine lukkede forlystelser og flyttet senere til tomta der Trøndelag Teater står i dag. Da Det offentlige Theater kom i gang i 1803, ble teatret tilgjengelig for atskillig flere – og byen hadde to teatertilbud i mange år framover.
Det som skjedde etter perioden som Annabella Skagen har analysert, vil bli grundig belyst når Trøndelag Teater jubilerer neste år.
