I tillegg til sin faste jobb på Nationaltheatret har hun vært innom Den Nationale Scene og Oslo Nye Teater.

Hun er født og oppvokst i Stjørdal, men bortsett fra et gjesteopphold på Trøndelag Teater, har hun ikke stått på noen midtnorsk scene før hun i år stiller som husfrua Gudrid på Stiklestad.

– Da jeg så spelet som liten, hadde jeg så lyst til å få være med og leke på scenen. Nå som jeg ble spurt, en god del år senere, tenkte jeg «endelig er det noen som spør om jeg vil være med og leke!» I tillegg er foreldrene mine blitt eldre, far har vært syk, så jeg har større behov for å være i nærheten av dem, forteller skuespilleren.

Wiggen har bred erfaring både fra film og teater. Hun vant Gablerprisen i 2006 for beste kvinnelige hovedrolle i forestillingen «Blackbird» og Heddaprisen i 2010 for rollen som Valerie Solanas i «Valerie Jean Solanas skal bli president i Amerika». I tillegg ble hun nominert til Gullruten for beste kvinnelige hovedrolle i TV-dramaet «Kampen for tilværelsen».

Teknisk utfordrende

–Rent teknisk er det annerledes å spille i spelet enn på en liten, intim scene. Historien er veldig fortettet. Du har kjernehistorien, den om mor, far og barnet, som er en familietragedie egentlig. Så er det den store fortellingen om kong Olav og hele den brytningstida som fulgte med. Det er mange historier som skal fortelles på kort tid. Som skuespillere vil vi gjerne leve oss ordentlig inn i scenene og skape levende karakterer, men scenene er så korte at det kreves presisjon og stor innlevelse for å få det til. Og for at folk skal skjønne hvem som snakker, må man bevege seg samtidig som man tar til orde. All lyden kommer fra høyttalerne, så det kan være vanskelig å fange opp hvem som snakker til enhver tid, forteller Wiggen.

–Hvordan tolker du din egen karakter, Gudrid?

–Det livet man gir karakteren, kommer først til syne i møte med scenerommet og de andre skuespillerne i sine roller. Det er først da jeg begynner å forstå hvem karakteren jeg spiller, egentlig er. Jeg kan ha gjort meg opp så mange tanker jeg bare vil om karakteren på forhånd, men det er ikke sikkert det stemmer i møte med de andre skuespillerne og deres tanker og smak. Jeg vet ikke så mye om vikingtiden, men hun er jo husfruen på gården. Jeg prøver å spille henne slik som jeg selv ville ha reagert hvis jeg hadde ansvaret for en stor gårdsdrift. Og så har hun dette traumet med utburden, da. Jeg tror at Gudrid har møtt blikket til den ungen og tenker på den hele tiden.

Når vi sitter på amfiet og ser ut over åstedet for «Spelet om Heilag Olav», kommer vi inn på en samtale om hvor fascinerende samspillet mellom kunst og virkelighet kan være. For eksempel har «Spelet om Heilag Olav» blitt satt opp på Stiklestad i 60 år, og med en handling lagt til år 1030, er det fort gjort å overse hvordan samtiden kontinuerlig former våre kulturuttrykk.

Problematisk Olav-scene

–På en måte er det vi driver med, rart. Skuespillet og musikken er skrevet i 1949, farget av etterkrigstidens estetikk og idealisme. Vi kler oss ut som vikinger, men spiller med vår samtidige spillestil. En salig blanding av ulike tider og uttrykk. En kunstteoretiker ville sikkert sagt at det var superkitsch, men det er også veldig kult!

Regissør Marit Moum Aune har tidligere fortalt at spelet kan vinkles på tre forskjellige måter: religiøst, politisk og psykologisk. Mens Aune har valgt å benytte seg av den psykologiske innfallsvinkelen, er spelet et godt eksempel på hvordan kunst kan være et nyttig redskap i å formidle et religiøst eller politisk budskap.

–Det som ifølge myten skjedde med kong Olav da han døde, har tette paralleller til Jesus-myten og den norrøne myten om Balder den gode som skulle komme tilbake fra dødsriket. Det er interessant hvordan mytene har blitt tilpasset nye tider og brukt som verktøy for å innføre nye politiske strukturer. Jeg synes det er vanskelig å tro på at Olav Haraldsson var Guds utsendte, som hadde fått i oppgave å kristne norske hedninger. Jeg vet ikke så mye om dette, men jeg har alltid syntes den siste scenen i stykket, som forfekter en tro på kongens evne til å utføre mirakler og hans helligdom, er problematisk. Jeg var spent på hvordan det ville bli løst i år, forteller Wiggen, uten at hun vil røpe mer.

Hverdagsinspirasjon

Så kan man selvfølgelig snu situasjonen på hodet, og se på hvordan virkelige hendelser er utslagsgivende for hvilken type kunstuttrykk man ender opp med. Wiggen forteller at hun ofte finner løsningen på kunstneriske utfordringer i enkle observasjoner fra hverdagen.

–Man kan for eksempel finne nøkkelen til en rolletolkning gjennom fysikk. Ja, nøkkelen til hvordan et menneske tenker, nærmest. Jeg har hatt noen aha-opplevelser. Da jeg spilte Thea Elvsted i «Hedda Gabler», syntes jeg det var fryktelig ydmykende å bli behandlet så dårlig av Hedda, som Petronella Barker spilte. «Hvordan skal jeg gjøre dette uten å bli lei meg?», tenkte jeg. En dag satt jeg og så på den britiske TV-serien «Kriminalsjef Foyle». Sjåføren hans, Sam, har en slags tjenerpersonlighet. Det er en måte å bevare sin egen verdighet på. Det endte med at jeg gjorde noe så banalt som å prøve å gå på samme måte som Sam går. Da kjente jeg at «ja, nå kan jeg bære alle ydmykelsene fra Hedda uten at jeg blir lei meg for det». Løsningen satt i kroppen.

Jeg er nysgjerrig på om Wiggen noen gang har fått en skuespillerjobb som har vært helt spesiell, og som sitter igjen hos henne. Wiggen svarer at det er rollen som rusmisbrukeren Annfrid Haugen i Toril Goksøyr og Camilla Martens forestilling «Fri».

Fra vestkantdame til rusmisbruker

–Det var sterkt å spille den rollen, det å måtte leve seg inn i livet til en person hvor det viktigste alltid er å være rusa. Under forberedelsene til stykket møtte jeg en kvinne som ble rusmisbruker da hun var ti år. Hun klarte å la være å bruke heroin helt til hun ble 35 år. Da var det ingen ting som virket lenger. Hun sa til meg: «vi er jo redde for sånne som dere». Jeg svarte at «ja, vi er jo redde for dere også». Da gikk det opp for meg at selv om jeg ikke er sånn vestkantdame med perleøredobber og mokasiner, så er jeg jo en streit, privilegert kvinne med leilighet på Uranienborg og unger som gjør det bra på skolen, og jobb på Nationaltheatret. Menneskene jeg møtte gjennom den forestillingen, brøt ned noen grenser hos meg. Etter dette kvier jeg meg ikke for å gå bort og snakke med folk, for eksempel ei som står nede i gata og selger kroppen sin. Hun vil vel fremdeles være skeptisk til meg, men nå kan jeg snakke med alle, i alle fall for en stund. Jeg håper det ikke vokser opp en mur i meg igjen.

Fra helt øverst i amfiet hvor vi sitter, har vi en upåklagelig utsikt over scenen hvor slaget straks skal gjenskapes. Vi er heldige som får sitte her på en av de få solskinnsdagene i sommer, før Wiggen må haste ned på scenen for å komme i gang med dagens prøve. Likevel tar hun seg god tid når vi snakker sammen.

–Når man går for å oppleve kunst og kultur, vil man egentlig helst få bekreftet sitt eget virkelighetssyn, sitt eget syn på verden og det å være menneske. Alle ønsker å få sine egne holdninger bekreftet. Derfor er det viktig at noen snur og vender på dette, stiller spørsmålstegn ved ting. Det tror jeg faktisk at kunstnere er de beste til å gjøre, sier Wiggen.