- Oææ! utbryter han.

Vinden har tatt tak i Per Fronths femten meter lange oppblåsbare kunstverk. Han slåss med naturkreftene i noen sekunder. Det ser ikke pent ut.

- Jaja, litt gøy skal det jo være, humrer han, etter å ha fått kontroll igjen.

Kunstverket er en rakett. Et NSM-missil. Fronth kaller det «Weapon of Mass Democracy (We always come in peace)» Og nå har han blåst det opp utenfor verkstedet sitt i Kristiansand.

- Disse våpnene er noe av det ypperste som fins, forteller kunstneren. Han sitter inne på verkstedet nå. I ly for vinden.

- Det er Norge som produserer disse våpnene, vi bruker våre beste hjerner til å lage dem. Er det en bra ting, eller ikke? Er det problematisk? Folk bør tenke over det. Jeg har ikke svarene, men som kunster anser jeg det som min hovedoppgave å løfte frem spørsmål som gir folk noe å tygge på, sier Fronth, som i slutten av juli er årets Olskokkunstner på Stiklestad.

Empati

Fronth har aldri vært redd for å bli politisk i arbeidet sitt. Han forklarer at han er opptatt av de moralske og etiske dilemmaene vi utsetter oss for i Norge, fordi vi sitter med en hel del økonomisk, og etter hvert militær, makt. Fordi vi tilfeldigvis kan pumpe penger opp fra havets bunn.

- Mange, inkludert meg selv, sliter med at vi ikke får det etiske regnestykket til å gå opp. Vi er blitt materialister, det gir en form for avstumpethet. Det farligste er hvis vi beveger oss i en retning hvor empatien vår svekkes. Det vil jeg kjempe imot. Vi må være en inkluderende nasjon. Det er bra at det kommer folk utenfra, de forandrer oss, de skal være med å bygge landet videre. Men vi er redde for det fremmede og skjermer om det som er vårt. Vi burde være flinkere til å dele.

-Hva med deg personlig, hva tror du det har hatt å si for deg at du er norsk?

- Ah. Jeg lurer på hva jeg ville svart på det i Afghanistan, eller da jeg bodde i New York. Ville svaret forandret seg? Jeg vokste opp med en far som var krigsseiler, og som aldri snakket om det. Det var en helt annen tid. Selv hadde jeg en flott oppvekst. Så oppdaget jeg fotoapparatet, som har fraktet meg rundt hele kloden siden jeg var femten. Det har gitt meg så mye, så mange opplevelser og menneskemøter. Jeg har vært så privilegert at det er vanskelig å fatte.

New York

Kristiansanderen har bodd i hjembyen de siste ti årene, men det var i New York kunstnerkarrieren startet. Han bodde der i tolv år, også 11. september 2001 - da han ble vekket om morgenen av et drønn utenfor vinduet. Loftet hans var seks kvartaler unna World Trade Center.

- Det var som om jeg hadde slått opp telt på enden av en rullebane, sier han, og forteller hvordan den vakre høstdagen ble forandret til et helvete på noen få sekunder.

- Jeg sto selv og så på da det andre flyet kom. Jeg tok bilder av mennesker som hoppet. Det var en ekstrem kollektiv frykt. Vi var livredde.

Fronth sier han ofte tenker på den dagen fremdeles. Det tok et halvt år før han beveget seg en eneste millimeter i retning Ground Zero. Men han så mye godhet også, forteller han, i etterkant av angrepet.

- Det samme skjedde etter 22. juli. Det viser at det gode i mennesket ligger der, latent. I likhet med det vonde. Jeg mener, det var verdens søteste gutter som dro til Østfronten og ble verdens jævler – fordi de ble satt i system. Og i dag har vi IS. Alt bor i oss, det gode og det onde. Vi har ansvar for å gi barna våre en dannelsesreise, lære dem om respekt og toleranse, slik at de ikke blir satt i en situasjon hvor det verste i dem, som garantert ligger der, blir forløst.

På utsiden

Fronth prater mye, og lenge. Han er energisk og engasjert. Ikke minst når han snakker om det han mener er et problematisk skille mellom statsstøttet og privat kunst i Norge.

- I min disiplin er nesten all kunst statsstøttet. Jeg vil tro at cirka syv av ti kunstnere henter økonomiske midler fra staten. Det er ganske mye - og det er fantastisk på samme tid. Men det er et tveegget sverd. Når så få kunstnere klarer å leve av det, må man stille spørsmålet om det ikke fins andre veier å gå. Men den private sektoren har ikke den samme anerkjennelse som den offentlige. Det er veldig synd, for den private sektoren bidrar veldig positivt til kunstnere, kunstmiljøet - og kunsten. Jeg er tilhenger av at det offentlige skal være tungt til stede, men det kan ikke være slik at man ekskluderer de som lever av sin egen kunst.

- Når du sier "man", så mener du…..?

- Kunstmiljøet, da. For å si det rett ut. Hvis man velger å være på utsiden fordi man vil klare seg selv, så betaler man en pris for det. Noen veldig få mennesker, ofte på statlig lønn, forvalter faglig skjønn og blir dermed premissleverandører for hvordan kunsten og historiene våre formidles. Det fortjener systemet å bli utfordret på. For det er ingen som snakker om det. Den økonomiske tyngden fra staten gjør at kunstnere i for stor grad tilpasser seg pengene, det er derfor de er så redde. Det fins knapt noen tausere og mer lydige mennesker enn kunstnere, sier han.

Fronth forteller at han arbeider hardt for å være uavhengig. Han lager både smal kunst som er vanskelig å selge, og bredere ting, som trykk og grafiske verker. Han mener en kunstner må ta skjebnen i egne hender dersom man ikke overlever på statlige midler. Og han mener debatten er viktig.

- Jeg engasjerer meg i det jeg driver med. Jeg er ganske så forbanna på systemet, og jeg vil forsøke å være en positiv kraft til en holdningsendring. Jeg vil at det skal være større åpenhet rundt dette, en åpenhet for å slippe andre kunstnerskap til. Det hegnes om noen i Norge, noen har klippekort og noen ikke. Det gir en splittelse mellom kunstnerne, og det reagerer jeg på. Det er en maktkamp, om kunstens innerste vesen og om hvem som skal få lov til å definere og formidle den.

Energi

- Du. En annen ting.

- Ja?

- Du har sittet i ro ganske lenge nå. Har det vært vanskelig?

- Haha. Ja, det har egentlig det. Jeg har ganske mye energi.

- Kan du forklare hva det er som gir deg så mye med å dure rundt i verkstedet her, i ti-tolv timer nesten hver eneste dag?

- Ja, det ligger nok en lengsel i det jeg gjør her, etter å forstå livet. Jeg jakter en indre ro og stillhet inni meg, en form for kontakt med det jeg ikke kjenner. Det løfter meg helt ut av den materielle verden. Jeg skal bli til jord en dag, jeg også. Men her inne føler jeg meg som en del av evigheten.

Per Fronths sommeranbefalinger:

Sørlandets Kunstmuseums jubileumsutstilling, fra 18. juni.

Palmesus, musikkfestival i Kristiansand, 3.-4. juli

Olsokdagene på Stiklestad 22.– 29. juli

Fakta om Per Fronth

Fotograf og billedkunstner fra Kristiansand.

Født 24. november 1963.

Pressefotograf i VG mellom 1983 og 1990, jobber nå med ulike kunstformater - blant annet bearbeidet fotografi.

Var Nobelpriskunstner i 2009, og laget bildet til Barack Obamas diplom.

Er årets Olsokkunstner under Olsokdagene på Stiklestad som avvikles fra 22.–29. juli.