Det er et øyeblikk i «Paradise Now» da teatergruppa Verk fremstår som en parodi på en kreativ og fri teatergruppe. Det er mot slutten av forestillingen, publikum begynner å bli stive i leddene etter å ha sittet i overkant lenge på en pute på gulvet, og så begynner skuespillerne å smøre seg inn med sjokoladesaus og å helle yoghurt (naturell) og kulturmelk over seg selv. På skattebetalernes regning, liksom.
Men så er det det med Verk sine oppsetninger, at ting har en hensikt. Poenget er ikke at de står der og heller kulturmelk over seg, men den skulpturelle effekten hinnen med kulturmelk (med mere) har på personene på scenen. De utgjør et slående tablå sammen med resten av scenografien som Signe Becker skaper mens forestillingen foregår.
LES OGSÅ: Skikkeliig potent teater
Verk produksjoners forrige forestilling «Stalker» hadde base i filmen av samme navn, eller rettere sagt forskjellige publikummeres opplevelse av denne filmen. «Paradise Now» er mer løselig inspirert av en film, nemlig Louis Malles «Min middag med André».
Gruppas medlemmer har invitert bekjente på middag, én og en, og fått dem til å snakke om avgjørende øyeblikk i livet – ofte ting i ungdommen som ble oppfattet som viktige da og blir stående igjen som vendepunkt i ettertid.
Det er redigert ned til korte, hverdagslig formidlede bekjennelser, om pizzarestauranter i New York, au pair-erfaring i London, øyeblikk da black metal viker for Bachs fuger, følelsen da en hørte The Doors' «Strange Days» for første gang som 11-åring og vissheten om at INXS aldri mer kunne bety like mye. Mye musikk, mange kanskje banale erkjennelser, men dypt engasjement og sterke følelser om det å finne sin plass som en liten brikke i den helt store sammenhengen.
De tilforlatelige historiene ledsages av sterke visuelle bilder, både i form av maling på kropp, glass og gulv; og fysisk bevegelse som understreker og forsker videre i stemningen i tekstene. Fysisk nærkontakt med publikum er også en del av totalpakken.
Noen deler av forestillingen er mer gripende enn andre, men helheten reddes av den energiske nerven som er nærværende gjennom hele stykket. Ikke minst i Magnus Børmarks musikk som bringer en ny dimensjon i Verk-universet.