Det lå i kortene at denne konserten ville bli en stor opplevelse, men her ble forventningene mer enn innfridd.

Come Shine er Norges fremste tolkere av et utvidet standardjazzmateriale, med en merittliste som strekker seg tilbake til 1998. Etter en lengre pause revitaliserte de i fjor kvartetten med albumet «Red And Gold», og plasserte seg igjen helt i toppsjiktet av norsk jazz.

Trondheim Jazzorkester på sin side feirer 15-årsjubileum i år (krever innlogging) og har imponerende mange spennende prosjekt å se tilbake på. Flere av dem ledet av nettopp Come Shines Erlend Skomsvoll, som samarbeidet med Chick Corea i 2000 og 2001, med Pat Metheny i 2002, og «What If»-prosjektet i 2007.

Derfor er det underlig at Skomsvoll ikke har arrangert Come Shines musikk for Jazzorkesteret tidligere. Men når jazz-Norges to giganter først står sammen på scenen for første gang, blir det møte som regelrett slår gnister.

LES ANMELDELSEN (PLUSS): Musikalske illusjonister

PLUSS: Oljen ut, bygge-bransjen inn

Det begynner riktignok ganske nedpå med Ella Fitzgeralds seige blues «Can't Help Lovin' That Man». Premiere-nervene og en smule usikkerhet blant musikerne får musikken til å dirre litt ekstra. Men så smeller Kjetil Møster av en solo som får hårene til å reise seg, og alt er som det skal være.

Videre får vi en konsert som gjennom 90 minutter tar oss opp og ned i stemning, som får oss til å le og juble, i smakfulle arrangement som har rom både for lek og improvisasjon. Ikke minst er det mange øyeblikk der man bare får lyst til å lukke øynene og nyte.

PLUSS: «Trondheim Jazzorkester er blitt Norges Jazzorkester»

Kveldens utgave av Trondheim Jazzorkester teller 11 sterke musikere, og det er for mange suverene enkeltprestasjoner her til å liste opp alle. Men Espen Aalbergs melodiske slagverk ga defintivt konserten et løft i perioder, spesielt i det flotte oppbyggende partiet på «Somewhere», før Martin Myhre Olsen spilte en gnistrende altsaksofon-solo. Eller Aalbergs samspill med Eirik Hegdal på «My One And Only», som for øvrig var full av utsøkte detaljer.

På «Caravan» var det Skomsvoll selv som briljerte bak flygelet, mens orkesteret spilte svimlende valsetakt. Et av konsertens sterkeste øyeblikk kom på «In a sentimental mood», i et crescendo som fikk musikken til å løfte seg fra bakken.

Et annet høydepunkt kom midtveis da en uheldig publikummer veltet en glassflaske under et rolig parti av Håkon Mjåset Johansens trommesolo. Trommisen reagerte med å ta opp vannflasken sin og spille videre med den som trommestikke og perkusjonsinstrument – før han avsluttet med å ta en slurk av vannet, til publikums begeistring.

Episoden ble en icebreaker som bidro til at resten av kvelden ble en ren triumfferd. En fin versjon av «Come Rain or Come Shine» avsluttet det ordinære settet før musikerne kom tilbake og spilte en særdeles nedpå, men varm og nydelig versjon av «What a wonderful world».

PLUSS: Hun har alltid vært i opposisjon

Det er vanskelig å se hva som kunne ha gjort denne konserten enda bedre. Hvis vi skal lete etter innvendinger kan det bemerkes at arrangementene tidvis nesten overskygget frontfigur Live Maria Roggen. Mer enn noen gang før var hun en del av kollektivet på scenen, heller enn den markante frontfiguren hun fremstår som i Come Shine.

– Å spille med Trondheim Jazzorkester kan lett bli avhengighetsdannende, sa Roggen mellom en av sangene. Det kan det lett bli for publikum også, kan det legges til.

Konserten i Dokkhuset var den første på en turné i Norge og Sverige. Det er vanskelig å se for seg at samarbeidet stopper der.

LES ANMELDELSEN: Blender og forbløffer