Artisten med den vakre stemmen og de dype, nære tekstene, entrer scenen i Borggården, og hun er flott. Når Kari Bremnes synger de første strofene av «Tidlig» blir det stille. Helt stille.
– Jeg liker å fortelle historier, og nå er vi jo på historisk grunn, forteller hun, og vi ler, for latteren sitter merkbart løst i nærheten av Bremnes.
Det er noe helt eget med tilstedeværelsen til hennes. Hun er ikke bare sanger, hun er en underholder. Hennes interesse for historier er spesiell, og hennes observasjoner fra livet er hverdagslige, men føles samtidig unike og kløktige. Bremnes fyller hverdagslige historier med mening.
Det er 22. juli, og jeg var forberedt på at konserten kunne bli rørende. Jeg så for meg tårene trille, og Bremnes trenger ikke synge lenge før klumpen i magen er der. «Trist når du får tenkt deg om» føles hjerteskjærende nær, og tårene kommer. Hun lar oss likevel ikke dvele for lenge ved de triste låtene, men balanserer alvoret med humor. Og takk og lov for det. Hun er best på sitt såreste, men skiftene mellom sorgfullt og ironisk er likevel nødvendig.
Bremnes leker i kartoteket, og spiller både låter fra sistealbumet «Så kom resten av livet» samt eldre materiale. Det føles ikke som det spiller noen rolle hvilke låter hun velger, publikum lytter oppmerksomt uansett, og ler i pausene. Bremnes synes å sjarmere hver eneste publikummer i Borggården.
«Sangen om fyret ved Tornehamn», er ikke bare en favoritt, men viser virkelig et virkelig nærvær hos Bremnes. Den viser en artist av et helt eget kaliber. Det er så stødig, gripende og så ektefølt, at det nærmest føles terapeutisk. Bremnes nevner verken Utøya eller 22. juli, men det føles heller ikke nødvendig. Hun lar sine egne historier snakke for seg, og kvelden føles som en slags markering, uavhengig av spesifikke ord. En markering av hvor godt det er å la seg målbinde og lytte til musikken til en helt spesiell artist.
Anmeldelsen er basert på den første halvannen timen av konserten.